funky uncle

Den gamle mannen og de gamle ordene

2011-11-20T20:21:00.000+01:00

Vi jobber på lageret, og mannen som har fått den viktige jobben med å holde styr på lokasjonene har fått en enda viktigere tittel: stock controller. Selv er jeg vareplukker, men oppgraderte straks meg selv til plukkseddeloperatør. Silikontitler er i vinden og man må henge med. I dag kan man søke stilling som resultatenhetsleder. Er jeg kvalifisert? Hvem vet? Men CVen min kommer til å glitre av de vidunderligste titler. Min ~~teamleder~~ overlagerarbeiderboss ga meg ingen umiddelbar støtte til tittelskiftet, men jeg regner med support fra ~~tillitsvalgt~~ trust coordinaton manager. Hvis ikke får jeg gå direkte til ~~lagersjefen~~ Supreme Chief Master, Lord of the Warehouse and Ruler of the Fish in the Sea.

Til og med Donald Duck hadde en fancy tittel før han fikk sparken. Da var han overmargarinpakkemesterassistent. Men Donald er også en stolt bærer av gode og gamle begreper som skurk og banditt. Kriminaliteten var mer sjarmerende før. Der man i dag blir ranet av en lite karismatisk ungdoms- eller yrkeskriminell, kunne man før bli robbet av en røver eller loppet av en lurendreier. Svindel fantes ikke, derimot kunne man bli snytt, som regel av en kjeltring, som i tur risikerte å bli fakket av en konstabel. Og man risikerte aldri å overhøre pisspreik eller bullshit, i verste fall ble det ytret sludder, vås, vrøvl eller pølsevev. Jeg ville mye heller hørt på det, om jeg fikk velge.

Men valgfriheten synes å skrumpe når man blir eldre. Alt er ikke lenger mulig, jeg har ikke lenger all verdens tid, og mange av ordene jeg liker synes foreldet. Gammel har jeg følt meg mange ganger, mett av dage til og med, men nå er også neglene mine blitt krummere, som på en gammel manns fingre og tær, og selv om ingen andre legger merke til de små furene i huden vet jeg at nå er jeg ikke lenger på vei mot voksenlivet, nå har jeg og kroppen min kommet fram. Nå skal vi bare blir eldre og eldre. Jeg skal spise kaker, klappe kroppen min på kneet og tviholde på stavemåten lunch.

Og jeg skal holde på retten til å kalle en neger en neger, jeg vil ikke finne meg i at man gjør nøytrale begreper til mobbing. Det er greit når det går den andre veien: jeg husker at en fyr kalte en politimann homse og fikk bot (eller ei fæla mulkt, som pappa sier, han er blitt litt gammel). I dag ville en slik fornærmelse trolig gitt strafferabatt for fremskreden evne til å inkludere seksuelle minoriteter. Ordene vil fortsette å få ny mening, mens vi har denne tendensen til å tro at vår lille flik av samfunnet og historien er et tverrsnitt av selve normaliteten. "Tispe!" sier vi når vi snakker om ei hurpe eller hespetre, selv om ordet sannsynligvis ble til for at man skulle slippe å si "hunnhund." Noen av mine beste venner har vært tisper.

Eldre er jeg blitt, og blir jeg riktig gammel vil jeg kanskje få bestefars øyne, de som hadde blitt dype og blanke og vakre, slik gode gamle sjelers øyne er, blikket som sier at vel har jeg det godt, men jeg er gammel og det er på tide å hvile. Det er ikke så galt å bli eldre, med rett innstilling blir man mer ydmyk av det, en stødig og sterk ydmykhet, verden som i ungdommen var sort/hvit begynner å få nyanser og til og med farger, og - den som lever får se - kanskje vil livet fremstå som den reneste høst til slutt, slik naturen selv tar farvel med et siste sukk av trette farger. Naturen går ut med stil, økologisk og organisk, unplugged.

"Hva er dette for et apparat," spurte bestefar da han fikk se en PC for første gang. Jeg klarte ikke å forklare det. Han hadde hatt bygdas første sykkel, men etter det var han ikke særlig oppdatert på teknologiske nyvinninger. Han var litt utdatert, tenkte jeg da. Men egentlig var han bare oppdatert på helt andre ting. For eksempel kunne han rive opp brennesler med bare never. Nålene kunne ikke trenge gjennom det tykke laget av ren mandighet. Bestefar humret formodentlig av byfolk som spilte på kjøpefele og bygget like godt sin egen. Den henger på en vegg hos min søster, som en fysisk manifestasjon av fordums tids jordnære selvhjulpenhet, da menn var menn og en spade var en spade. Hadde jeg vært gammel nok til å bruke hatt skulle jeg tatt den av for familiens første og eneste fiddle solutions director. Hvil i fred, gamle mann, og hold av en plass til min fremtidige skrukkete kropp og sjel. Jeg skal se til de gamle ordene imens.

Bildet er tatt av Hilde Anita Skahjem

2011-11-19T23:44:00.001+01:00

For det første
Det er mange ord som suser omkring uten å dulte borti noe som helst. Men som Dylan sier i en strofe: This time 'round it's more correct / right on target, so direct - det hender man finner tekster og bilder som treffer ett eller annet, ett eller annet sted, uten at jeg kan si nøyaktig hvor. Uansett, mange av dem er laget av Sophie Berntsen. Besøk bloggen hennes.

For det andre
så vil denne bloggen i fremtiden bli å finne på www.funkyuncle.net (og vil bli like estetisk tilfredsstillende som denne). Dels fordi det virker veldig proft å ha sitt eget domene, men mest fordi Blogspot, en del av Google, med ørliten skrift forbeholder seg rettighetene til alt man publiserer på blogspot-domenet. Det er tvilsomt at Google noen gang vil bry seg om det jeg legger ut, men det er en prinsippsak. Det er de samme prinsipper som gjør at jeg er motstander av Datalagringsdirektivet og alltid melder fra til Datatilsynet om overvåkingskameraer som ikke er merket (det er en nedslående hobby å se etter).

Og for det tredje kommer det snart en ordentlig post her igjen.

Hangman II

2011-09-26T06:48:00.000+02:00

Tre ganger kan jeg huske at du smilte: Da jeg fortalte om mine egne svarte dager og du unnskyldte smilet ditt med at du kjente deg igjen. En gang på et bilde, anstrengt og på kommando. Og den dagen du døde. Nå vet jeg at det var fordi du visste at du skulle dø. Jeg ville gjort det annerledes nå, vi skulle ikke kastet bort tiden på overmodig bønn og tull som ikke hjelper, jeg skulle dratt deg med til en psykiater mye tidligere. Men jeg var ikke perfekt, ingenting var perfekt og er ennå ikke blitt det, dagene er fortsatt sprukne og flekkete. Men de er her, de går uten at jeg merker dem komme, og du er fortsatt et annet sted, frosset fast, utstoppet. Det tok slutt, men ble aldri avsluttet.

Jeg husker ikke lenger etternavnet ditt. Jeg tror du var 21, og du levde til februar det året. Faren din ga meg skoene dine da du var død, og jeg tok dem på, jeg trengte vel symbolikken i det. Etter en stund kastet jeg dem i en søppelbøtte utenfor en kafé og sa fanden ta deg, som om han ikke hadde gjort det allerede.

Noen må tilgis, antar jeg. Men jeg vet ikke hvem, eller hvordan, eller om det allerede er gjort, hvordan tilgivelse manifesteres. Jeg vil ha en urne av tilgivelse, fylt av kremerte misgjerninger og makulert anger, tømme det ut i en eller annen bris som blåser i en eller annen retning, jeg vil ut av dette vindstille området.

Eller jeg kan drite i det emosjonelle tåkepratet og sette over litt kaffe. Drikke den uten deg, høre på punk og gammel kristenrock uten deg, ha levd i tolv år uten deg, kjøre bil og slå gresset uten å tenke på deg, ha det helt som jeg pleier. Hvorfor har du besøkt tankene mine så ofte i det siste? Du trenger ikke være her. Bare dra hjem når du føler for det.

Del I kan leses her.

I høve bryllaupsdagen (og alle dei andre)

2011-08-06T20:52:00.000+02:00

Eg klarte ikkje skriva ein tale til bryllaupet, men fekk klemt ut eit dikt i staden, and it goes a little like this:

når eg klarar livet utenat

på kryss og tvers og langs

og når eg ikkje klarar nokon ting

og slåss imot min angst,

då er du min

når eg veit at du er det beste eg kunne hatt,

då eg vakna i dag tidleg og når me legg oss att i natt,

då er du min

mange er snille og mange er pene

men du er min kjære vakre vene,

so endelaust blinkande fin,

du er min

eg har kje fine titlar og eg gjer deg ikkje rik

eg er den eg er og du vil visst ha meg slik,

du er min

om dagane vert tunge

og om me får ein unge

og om eg vert so sjuk at eg hostar opp ei lunge,

då er du min

du er min beste grunn til å leva

mellom alt som rauk og brast,

du er tusen sterke nevar som held meg ganske fast,

du er min

når du vekkjer meg med kaffi

og eg vekkjer deg med snork,

når eg ikkje gidd å stå opp fordi allting er eit ork,

då er du min

når me ein gong ser attende på det som skjer i dag

og når me deler ein rullator etter hundre år i lag,

då er du min

når eg får stryka deg i håret

og turka bort ei tåre

og bita deg i øyra mens

eg klyper deg i låret,

då er du min

du er min, du er min

i regn og i vind,

i alt som blæs bort og forsvinn

står du att og ventar på kjærasten din,

du er min

når eg stotrar og tykkjer det er litt vanskeleg

å finna ord som seier kor glad eg er i deg,

då er du min

so lenge du vert elska, so lenge du kjem fyrst,

so lenge eg er god for deg og so lenge du har lyst

er du min

so lenge eg har pust og so lenge eg har vett

vil eg ropa ut til alle at du er min Elisabeth,

du er min

2011-07-26T01:41:00.000+02:00

Jeg har en barnslig aversjon mot å snakke og skrive om det samme som alle andre snakker og skriver om, jeg liker ikke flosklene som jeg vet kommer ("vi står samlet" etc) og jeg liker ikke å være en del av massen. I tillegg kjenner jeg meg som regel kynisk og pragmatisk når jeg eksponeres for tragedier: Jeg beveges ikke av sorg over de døde, jeg kjente dem ikke. Men da jeg gikk nedover Karl Johan og ble møtt av en rekke innvandrede nordmenn med håndskrevne ark - "Vår dypeste medfølelse med ofrene" og lignende - måtte jeg stoppe og gråte. Jeg så ikke hvem av dem som spurte meg om det gikk bra, men jeg fikk gitt ham et takk og en neve på skulderen. Medfølelsen rører meg mer enn sorgen noen gang har gjort.

Alle vet at følelsen av fellesskap og solidaritet vil gå over. Etter noen måneder og år er både den og sorgen bare minner som dras frem på årsdagen for massakren og når det skjer andre tragedier som kan sammenlignes med denne. Men dette minnet vil likevel gjøre oss litt mer engasjerte for de mange andre som myrdes andre steder i verden, det tror jeg, vi vil være litt mer overbærende med våre innbyrdes uenigheter, vi vil protestere litt høyere mot urettferdigheten og gi noen kroner mer til dem som hjelper de fattige og sultne på våre vegne. Jeg tror de rumenske roseselgerne gjorde gode penger i dag, og jeg tror folk holdt igjen de sedvanlige nedlatende blikkene. Det vil ikke vare, vi er ikke ugjenkallelig forvandlet. Men jeg tror godheten, samholdet og medfølelsen som nå er til å ta og føle på vil bygge opp mer enn en drapsmann klarte å rive ned. I dag var jeg litt mer tålmodig med en trøtt og lei toåring enn jeg ellers ville vært, tonefallet på samtalene i byen var vennligere enn vanlig, menneskenaturen er visst ikke så ensidig fordervet som jeg fryktet, og slik ble verden faktisk et hakk bedre.

Bipolar lidelse og nytelse

2011-07-17T23:39:00.000+02:00

Man er ute på byen, omgitt av venner og ruset på alkohol, full av gode ideer. Man drar med seg vennene fra den ene puben til den neste, fra det ene festlige påfunnet til det andre. Blir man riktig fandenivoldsk kliver man opp i en byggekran. De problemene man måtte komme til å huske på kommer sikkert til å ordne seg, uansett kan vi tenke på det siden, nå er det ikke tid, ingen mulighet, for bakkekontakt. Den kommer til gjengjeld med all sin tyngde dagen etter. Den elendige følelsen man våkner med forsterkes av hvert nytt minne som dukker opp fra kvelden før, noen ganger er det så ille at man heller ville vært død. Men det snur, snart er man igjen ute, alt er igjen mulig, lysene er på. For en alkoholiker kan dette være hverdagen. Her er det ment som en analogi for hvordan det er å ha en bipolar lidelse.

Forskjellen er at det ikke utløses av alkohol eller noe annet man lett kunne skylde på, det kan ikke planlegges og er helt umulig å stoppe. Det som før het manisk depressiv heter nå bipolar lidelse og er blitt delt inn i type I og II. Type I er den klassiske som vi gjerne har sett på film, karakteren som setter alt over styr, forfølger en plutselig stor idé fra et kontinent til et annet, selger huset, driver hor, spiller bort pengene og så møter veggen. En fryktelig sykdom som gjerne kunne beholdt det gamle navnet, men som er forholdsvis lett å diagnostisere siden det før eller siden må gripes inn for å beskytte noen. Det kan vi som har type II nesten misunne dem. For vi svever ikke så høyt at noen - heller ikke den syke selv - forstår at det er sykt. Med det motsatte av angst, fulle av energi og arbeidslyst og store planer, medrivende sosiale som lykkelige hunder ser det ut som om vi rett og slett har en usedvanlig god dag. Vi suser av sted helt oppunder skylaget av sunn fornuft, der kritisk sans begynner å tynnes ut, men ikke helt ut i bane.

Den depressive delen er derimot den samme for begge typer. Like bekmørk og lammende, et sort hull som suger deg fast til sengen, noen ganger til gulvet, og fortærer alle forsøk på oppmuntring og positiv tenkning. Har man hell i uhell er man deprimert lenge nok til å søke hjelp. Ellers glemmer man raskt det hele når hypomanien, maniens lillebror, igjen byr opp til dans. Er du frisk nok til en svingom tenker du ikke på at du trenger hjelp.
Det regnes med at mange som behandles for depresjon egentlig har en bipolar lidelse, men den er vanskelig å oppdage, selv for de nærmeste. En depresjon kan få deg til å låse deg inne, gjerne bokstavelig talt, så de som ikke befinner seg i samme rom ser deg mest når du er lykkelig.

Det er til å bli svimmel av, denne stadige skiftingen, at det skal være så fordømt umulig å holde seg til en varig innstilling til livet. Selv har jeg forsøkt å oppsøke depresjonen i et forsøk på å finne stabilitet; det er bedre å vite hvor man har seg selv, om det så skal være i fritt fall. Men det går ikke, og man føler seg uendelig mislykket når man ikke engang klarer å være deprimert.

Dette begynner å høres ganske håpløst ut, så la meg skyte inn at jeg nå er ganske frisk. Ikke bare har det vært en lettelse å få vite at jeg har en lidelse jeg ikke kan noe for, og som setter hele oppveksten i et meningsfullt perspektiv. Det finnes også medisiner som kan sette hjernen i gir, og jeg har vært så vidunderlig heldig at den første vi prøvde hadde den ønskede effekten med det samme. Ikke bare er svingningene jevnet ut, men det at en medisin gjør deg så umiddelbart frisk er en bekreftelse på at ja, det er noe galt med deg, og nei, det er ikke din skyld. En lidelse er noe man har, ikke noe man er. Det er ikke en karakterbrist, eller latskap, eller overmot, eller hvilken negativ merkelapp man nå har satt på seg selv. Min medisin heter Lamictal og er uten bivirkninger. Det vil si, det er bivirkningen vi er ute etter - Lamictal er egentlig for epilepsi og man oppdaget tilfeldig at den også virker stemningsstabiliserende.

Det er helt fantastisk å omsider føle seg normal (om du leser dette og er syk selv så husk at sykdom også er normalt).

Manier og hypomanier har drevet mye god kunst og sterkt lederskap, og de dype depresjonene har gitt mye materiale til litteratur og musikk. Med denne lidelsen kan jeg (uten sammenligning forøvrig) skryte av å være i selskap med storheter som Churchill, van Gogh, Jack London, Robert Schumann og mange andre som til tross for at de ofte døde på tragisk vis virkelig har satt merker i historien og kunsten. Også i min egen korte historie ser jeg det tydelig nå: depresjonen som har latt oss finne ett og annet å skrive hjem om der vi vasser i vår egen elendighet, og manien og hypomanien som har latt oss smøre alt dette utover notearkene, skjermene og bloggene og alt annet som kan tjene som lerret for den påtrengende skapergleden. Og jeg er i selskap med altfor mange ukjente som har dødd av dette. For det er en dødelig sykdom. Jeg vet at mange selvmord slett ikke er selvmord. De døde av denne sykdommen. Ingen velger døden fordi de er svake. Det er sinnet som, i likhet med kroppen som huser det, har en viss tålegrense før det bukker under. Og nå flyter de mange der, i et hav vi som fortsatt leser og skriver ikke kan nå, et sted uten bølger eller alder, i en ro som er evig nok til å yte dem rettferdighet. Jeg tenker på dem innimellom. Selv drar jeg ikke noen steder på lenge ennå.

Bildet er malt av Abigail Marie, som selv ~~er bipolar~~ har en bipolar lidelse.

Musikken

2010-11-07T19:48:00.003+01:00

dance me to your beauty with a burning violin
dance me through the panic till I'm gathered safely in

sang Leonard Cohen i Langesund den sekstende juli, og da danset vi, Selma Louise og jeg, hun en måned gammel, jeg selv ute av telling og for ung til å bry meg, og da felte jeg noen tårer, for jeg ble klar over hvor høyt jeg elsker denne lille sjelen. En pappa kan ikke hele tiden vite hva han føler for barnet sitt, da ville han ikke gjøre annet enn å gråte. Og ikke ville han få sove heller, for man må passe på at barnet puster og ikke fryser. Når man da ikke er opptatt med å forbanne seg selv for å ha blitt sur på knøttet. Men da elsket jeg, og vi danset, og selv om Cohen og bandet spilte så bra at jeg fikk lyst til å legge jenta opp på scenen og rope "Her! Ta min førstefødte!" klemte jeg henne, foldet meg rundt henne og løftet på den ene øreklokken og sa at hun alltid, alltid kommer til å være elsket. Hun er så liten som en bitte liten lusefis, men fyller lett et rom med lyd, et hjerte med blod og et univers med mening. Og uten å anstrenge seg gjorde hun dette til et av de virkelig gode musikalske minnene jeg kan spille av i mitt eget hode når jeg skal fange inn tankene som prøver å rømme, nedover, ut av min kontroll, og når jeg ikke får sove, og når jeg ganske enkelt tar meg tid til det.

Jeg håper min datter får en god musikalsk hukommelse. Foreløpig har hun ganske enkle preferanser, hun gynger fram og tilbake til kjenningsmelodien til Sauen Shaun, men blir stående helt stille når jeg skifter til bulgarsk folkemusikk. En dag står hun kanskje like urørlig til Beethovens symfonier, ikke fordi hun ikke forstår musikken, men fordi hun vet at Beethoven ikke skal forstås. Han skal bare lyttes til. Slike minner vil jeg hun skal ha. Og jeg håper vi kan gjøre som jeg og pappa ofte gjorde lørdagskveldene, når han måtte hvile etter jobb og vi la oss i den store sengen og hørte på radio mens mamma laget pizza. Vi hørte på P2, noe jeg forøvrig vil anbefale alle å gjøre, og på den tiden spilte de Swing & Sweet. Det var søtt og svingende, og Knut Borge og en svenske med whiskystemme snakket om trompetistene slik gutta på lageret snakker om fotballspillere. Den sengen var en oase.

Og det hender fortsatt at jeg hører rytmer som tar meg tilbake til platebutikken i Sogndal, den noe større bygda jeg måtte ta båten til for å få strammet tannreguleringen, det var en platebutikk som faktisk var en platebutikk, man kunne kjøpe LPer og kassetter der, og jeg hadde funnet et bluesalbum som jeg ba om å få høre hver gang. Jeg håpet alltid at mannen bak disken ikke skulle kjenne meg igjen og forlange at jeg kjøpte platen i stedet for å lytte til den annenhver uke, jeg presset hodetelefonene mot ørene, ville dytte rytmen tvers gjennom hodet, lobotomere uroen som alltid har bodd der inne, og jeg hørte den ene sangen om og om igjen. Den handlet om Long John som var long time gone, mer husker jeg ikke. Jeg husker bare den beroligende rytmen på disse musikalske øyene i et hav av utrygghet. Jeg har nesten glemt hvor vondt jeg hadde i tennene. Og om jeg skrur opp volumet litt kan jeg sende min Selmus Bittelitus ut i verdensrommet, som en luftig Super-Lou, snurrende på en vinylplate, tvers gjennom tannreguleringer og alt det andre som strammer, som en komet av en brennende fiolin, herfra og helt ut til der kjærligheten tar slutt, til et sted som ikke finnes.

funky baby

2008-11-05T23:34:00.019+01:00

Jeg har forandret verden, hele verden, til det ugjenkjennelige. I sentrum av min kjære, i hennes varme mage, på det eneste stedet i universet som er avansert nok for dette prosjektet, befinner min sønn eller datter seg, et menneske som før ikke har befunnet seg noe sted i det hele tatt. Jeg har elsket min kjære så hun har svulmet opp, magen hennes bobler av fremtid, mens min fylles av sommerfugler og kjøttkaker, litt ekstra øl og pølse nå, jeg må skynde meg før noen kommer og sier at sånt kan da ikke fedre spise og drikke, alt holder på å forandre seg. Kona forandrer seg, helt etter boka, med kløe og kvalme og ett og annet hormon som prøver å gjøre henne masete og kjip, uten helt å klare det. Større pupper har hun fått også. Jeg kaller henne Puppeguri nå.

Det går opp og ned. Noen dager tenker jeg at jeg har gjort en egoistisk forbrytelse, det å skape et menneske, å dra et individ ut av den store intetheten som omgir oss og som jeg har lengtet etter så mange ganger, så lenge, dra dette mennesket inn hit, værsågod og sitt på fanget vårt, gå på denne skitne planeten. Fordi vi har denne meningsløse trangen til å reprodusere oss selv, klone oss i stadig forbedrede utgaver, slå oss sammen to og to for å muligens lage et mer vellykket menneske denne gangen, vi digger oss selv så mye at vi vil ha mer, vil bli flere og flere, legge jorden under oss, oversvømme den med vår egne gener og selvtilfredshet. Velkommen skal vi si, velkommen til oss, nå er du her, nå finnes du, nå kommer du deg aldri herfra, vi får satse på at du blir en av dem som får glede seg mer enn de lider. Hvorfor du finnes, meningen med det hele? Nei, spør ikke oss, ikke vet vi, vi har kranglet om det siden kirkefedrenes tid, du skal få en grundig innføring i alle hypotesene etter hvert. Vi vil bare ha deg her, vi.

Vil bare ha deg her. Setningen får en annen klang om jeg tenker på dette på en av de gode dagene, når jeg trasker i en eller annen retning, når jeg har Aerosmith i øret og hensettes i en bekymringsløs stemning, når jeg ikke kjenner tomheten i mine egne øyne, når ja-mennesket i meg våkner, ja-mennesket som faktisk finnes, og tro meg, jeg gir ham så mye mat og trening jeg bare klarer, da er barnet intet mindre enn et mirakel, et resultat av jeg simpelthen har elsket min kone og at hun simpelthen har elsket meg, at jeg som alltid har hatet matematikk endelig har overvunnet den og fått en pluss en til å bli tre, helt i begynnelsen av tallrekken har jeg seiret. Pustende, kavende, sovende et sted mellom disse ytterpunktene av mening og meningsløshet skal barnet være til.

Jeg har ikke engang funnet sannheten selv, før jeg begynner å tenke på alle løgnene jeg skal fortelle barnet, som at melketenner kan bli til kontanter, at alt kommer til å gå bra, eller at alle barn i alle land nå ligger og sover. Og skal jeg svare når noen roper på pappa? Skal jeg som holder på å gjøre i buksa selv, bytte bleier på en liten tass? Som foreløpig har fått navnet Minimorris og er cirka ni centimeter lang hvis man hadde strukket ham ut, men nåde den som prøver å trekke i Minimorris, ham skal jeg knuse som et insekt og du bør ikke engang tenke på å være stygg mot ungen min, da blir det faenmeg bråk.

Far. Store Høvding. Allmektige administrator av vitaminer og gode råd, ridder av den klingende lommepenge. Pappa med stor P. Og senere liten p, når jeg etter hvert havner lenger ut i setningene, pappappappapp, pass på pass på blir jeg nødt til å si, p-p-p-p, og lenger kommer jeg ikke før barnet bokstavelig talt er ute av mine hender, og så rekker jeg ikke å stoppe ham, eller klarer ikke å beskytte henne. Og så velter vasen, og så faller barnet, og så skrapes huden i stykker, og så oppdager det hvor svikefulle menneskene er, og så blir tomheten en vennlig fiende. Det hele er ganske underlig, og jeg er så barnslig. Og det er så langt fra jordoverflaten til nærmeste gud, og møkka man kan synke ned i er så dyp.

Men jeg så nettopp en jente rope på hunden sin fra kjøkkendøra. Jeg så gleden i fire øyne da bikkja kom løpende, inn i varmen med snø i pelsen og det er mer enn fire måneder igjen av vinteren. Og der er de, tenker jeg, der sitter de nå, hender og pels, og jeg er helt sikker på at ingen av dem ønsker seg noe annet sted.

Jeg skal kjøpe en hund til ungen.

Dørene lukkes

2008-11-05T23:06:00.013+01:00

Jeg skal ta T-banen, dørene lukkes sier utlendingen bak rattet eller spaken eller knappen eller hva det er de styrer toget med, er det forresten lov å si utlending lurer jeg, han har sikkert statsborgerskap og det der og skal altså omtales som flerkulturell eller en person av utenlandsk opprinnelse. Neger er forbudt nå, det er i det hele tatt mye som er som det er, men ulovlig å si, man kan for eksempel ikke kalle hvite amerikanere for euroamerikanere selv om de svarte er blitt afroamerikanere, slik sett er vi ikke kommet av flekken, vi har bare feigt latt rasistene og de andre idiotene definere ordene for oss slik at vi må finne på nye.

Tenker jeg. Mens den ikke-vestlige føreren (hah! Hitler ville snudd seg i graven) sier at dørene lukkes, med kun én stavelse og helt uten vokaler, slik vi alle sikkert ville sagt det hvis vi måtte si det på hver eneste stasjon hele dagen. Drnlkks. Men bevares, jeg forstår hva de mener, utlendingene og språknazistene. Det er verre med meldingen over høyttaleranlegget ute på perrongen, sannsynligvis en viktig beskjed, men som ingen får med seg siden det ikke er snakk om en ordentlig lyd, men et sonisk overgrep, en kniv som kommer raspende ut av høyttaleren og klorer deg i øret. En forsinkelse et sted vil jeg tro, og forplantninger i systemet, krøll på infrastrukturen. Såpass må vi tåle.

Alle disse ulydene. Jeg tenker på elven hjemme, som har alltid har vært der, en del av et maskineri vi ikke kan stoppe, et transportmiddel uten driftsstans og reparasjoner. En venn som overnattet hos oss klaget over at han ikke fikk sove, vannet suste for mye. Det var merkelig, tenkte jeg, jeg har egentlig aldri hørt elven, det vil si, for meg var denne lyden fullkommen stillhet. Alltid vært der, vil alltid være der. Noen døde en gang i den elven, kjørte uti, det var om natten før vi barna sto opp, det ble snakket om det, de voksnes dempede stemmer. En plutselig ulyd i min barnslige verden, en tidlig benektelse av at livet er ukrenkelig.

Jeg har ikke noen hensikt med å si dette, det er ikke noe poeng jeg vil ha fram. Jeg snakker ikke om selve livet og tilværelsen. Nei, jo kanskje. Jeg synes det ligner, for tilværelsen har heller ikke noen spesiell hensikt som jeg vet om, livet ser ikke ut til å lede meg mot noe bestemt mål. Det er bare lyder og lys, lyder og lys, en og annen berøring, kaffe hver dag, og noen ganger blir jeg så håpløs og blakk at jeg driter i at jeg er håpløs og blakk, og blir endelig stille inni meg, elven tar meg med, dørene lukkes.

Bildet er malt av Andrzej Filipowicz.

Hundehimmelen, del 2

2007-07-26T22:53:00.000+02:00

Jeg drømte om hunden igjen. Ikke slik jeg pleide å drømme om den. Når jeg drømte om hunden på dagtid bestemte jeg handlingen selv, og hunden var alltid glad. Om natten... jeg vet ikke. De nattlige drømmene var uklare, og det eneste jeg kunne huske var at hunden levde i dem også.

Men denne gangen drømte jeg altså annerledes. Det begynte som vanlig med at jeg fikk vite at hunden visst ikke var død likevel, at den på en eller annen måte var blitt reddet, benådet, at den hadde revet seg ut av dyrlegens dødelige bedøvelse, rømt - ja, hvordan hun hadde overlevd var ikke poenget. Saken var at hun ventet på meg et sted, at hun lekte og logret og ville kjenne meg igjen. Drømmen begynte med denne nyheten. Og den sluttet med at hunden slett ikke var i live. Det hadde vært en misforståelse. Det siste jeg så før jeg svømte ut av drømmen og opp i min egen seng var min søster, stående ved siden av en åpnet dyregrav, med et råtnende hundehode i hendene. Helt sikkert definitivt død.

Så død at hun ikke engang ville kunne leve i en dagdrøm - og så sannelig; da jeg ble liggende våken og prøvde å gjenoppleve personligheten og pelsen, fikk jeg det ikke til. Det hadde pleid å gå av seg selv. Men nå måtte jeg konstruere det hele, komponere bildet slik en person som skyr sannheten vever sin egen versjon av virkeligheten - men jeg manglet den sinnssykes evne til å overbevise seg selv.

De levende bildene av den levende hunden hadde forlatt meg. Og sammen med dem, det stikkende savnet. Jeg hadde, mens jeg sov, gjort meg ferdig med sorgen, og herregud, det var også på tide, hvor lenge er det siden? To år, nå? - jeg hadde kommet inn i reorienteringsfasen eller hva faen man kaller det, ja, jeg har en tendens til å banne når jeg gir opp, når jeg klarer å gi slipp på noe, eller forstår at jeg har tatt ett eller annet altfor høytidelig.

Så. Da var det gjort. Hunden var omsider avlivet, eller rettere sagt selvdød, omtrent to år etter at hun egentlig var sovnet inn. Det tok sin tid; i levende live var hun så levende, og hun var min.

Og er det slik jeg skal reagere og sørge, tenkte jeg, hver gang jeg mister noen? Vente, dagdrømme, til søvnen en dag har gjort jobben for meg? I såfall vil jeg reise hjem så fort jeg kan, gå lydløst inn på rommet hvor min kjære sover, krølle meg rundt henne og hviske inn i håret hennes, enda en gang, at hun aldri får lov til å dø.

Hva synes du om å slippe?

2007-02-07T22:54:00.000+01:00

Jeg skulle ønske jeg gikk langrenn i stedet, har jeg tenkt på T-banen noen ganger, når de svinser så lett inn og ut av vognene med skiene over skuldrene. De er så slanke og lette, både skiene og eierne, de har sportsklær på og bager til skiene, og jeg vingler med mine løse og tunge slalomski og hjemmestrikkede hansker og Sogndal FK-skjerf (som ikke på noen måte gjenspeiler min fotballinteresse), og jeg svetter litt fordi jeg har stillongs og ikke vet hvilken stasjon jeg skal av på.

Oppe i skianlegget sier damen i luken "fin bukse, du kommer til å bli klissvåt" fordi dongeribuksene mine så tydelig viser at jeg ikke er en slik kul skikjører som gjerne tar telemarksvinger mens vinden suser kjekt gjennom tredagersskjegget han har brukt fem dager på å få til. Det minner meg litt om den gangen jeg hadde så stygge underbukser at de ble heist opp i flaggstangen på ungdomsskolen. Jeg bryr meg ikke så mye denne gangen heller. Jeg mumler noe om at jaja, hehe, men hey, whatever og så setter jeg utfor uten å tenke mer på annet enn fartsfølelsen og lyden fra lommeradioen (det funker faktisk fint å høre på tørre debattprogrammer mens man skrenser mellom snøkanoner og fryktløse småbarn). Noen timer senere er ikke buksene så fine lenger, og rumpa kjennes som den frosne skinka den er. Men det var moro.

På vei ned igjen fikk jeg en ekstratur med T-banen siden jeg måtte gå av og reise tilbake etter skiene jeg hadde glemt igjen. Jeg visste det var noe. Det var ikke så mange kjekke sportsmennesker i vognen lenger, de måtte vel hjem for å spise økologisk yoghurt og legge seg tidlig tenker jeg, og jeg gadd ikke tenke for hardt på at jeg dømmer andre etter helt andre mål enn jeg vil at de skal bruke på meg.

Kjære Gud, la meg slippe all bullshiten, ba jeg en kveld. La meg slippe å være fanget av alle disse overfladiske motene og meningene, folk er så opphengt i piss og detaljer. La meg drite i hva de måtte mene om meg. Nå vet jeg riktignok ikke om noen snakker om meg i det hele tatt, men du vet. Stemmene vi alle hører selv om vi er friske og normale.

Dagen etter møtte jeg en dust, som jeg noen ganger gjør. Det var ikke grenser for hvilke idiotiske ting han hadde å si. Det var visst ikke grenser for hvilke idiotiske ting jeg hadde å si heller - for da jeg like etterpå var på vei til min elskling, slo det meg at jeg hadde tenkt å gjengi hele idiotien for henne. Jeg kan egentlig ikke komme på noen god grunn til å få noen til å fordømme et menneske de aldri kommer til å møte. Jeg mener, er det andre enn nazister som har bruk for å gjøre slikt? Det var en liten åpenbaring, noe med substans i den seige sausen av ubetydeligheter vi svømmer i.

Jeg har tygget på den uvante følelsen av å vite at man har gjort noe galt uten å få dårlig samvittighet (jeg er av den oppfatning at Herren aldri leder noen ved å fordømme dem, men heller ved å inspirere dem). Og hvor tilfredsstillende det er å vite at man skal snart skal si noe fint selv om man nettopp har hørt mye stygt. Jeg kjente meg som en alkymist, jeg kunne lage gull av gråstein, mennesker av masker, blomster av bæsj. Alle menneskene i hele byen var blitt vakre. Og så kunne jeg nesten høre Ham hviske gjennom trafikken og tankespinnet: Hva synes du om å slippe all bullshiten?

2006-08-06T22:52:00.000+02:00

Vi satt på bussen.
- Hver gang jeg tenker en feil setning får jeg en brusflaske i hodet, sa den gale damen ved siden av.
- Du kan tenke deg hvor morsomt det er!
- Ja, det er skikkelig dårlig gjort, sa jeg. Jeg visste ikke hva jeg ellers skulle si. Hun hadde tre eller fire bæreposer fulle av tomflasker. Det var nok et imaginært problem at hun hadde fått dem i hodet, men det gjorde vondt likevel. Og hun var nok også en av dem som blir overvåket av organisasjoner som ikke finnes. Og alt jeg kunne tilby, var enten å jatte med eller å opplyse henne om at hun var sprut sprø. Jeg gikk av bussen, min kjæreste kjære skulle videre til jobb, og fikk visst gjennomgå fordi hun smilte til den gale damen.

Jeg tenkte på at det den gale damen egentlig trenger, er å få vite at det faktisk ikke faller en flaske på hodet hennes hver gang hun tenker noe dumt. Og jeg tenkte at hun slett ikke er alene. Det er mange som tror rare ting om seg selv.

- Jeg vet ikke om jeg liker at du kaller meg verdens sterkeste bjørn, sa min kjære en gang - det er liksom noe maskulint over det. Jeg forklarte henne at det er ikke slik ment, saken er at folk sier at Bamse er verdens sterkeste bjørn, og det er misvisende, for se for deg verdens sterkeste mann, og tenk deg så en bjørn, og en vanlig bjørn er jo mye sterkere enn en kjempesterk mann, og Bamse er verdens sterkeste bjørn, men du er enda sterkere enn ham, derfor kaller jeg deg verdens sterkeste bjørn. Hun er på en måte sterkere enn seg selv. Hun bestemte seg en gang for å leve, og det er ikke lett når man egentlig skulle vært død. Men hun klarte det altså. Selv ble jeg verdens modigste mann den dagen vi spontanbadet i et kaldt vann og jeg tok av meg skjorta utendørs. Før var jeg bare verdens tynneste.

Hun tok seg forresten godt ut i reserveboxershortsen min, som var det nærmeste vi hadde badetøy i bilen. På en vanlig dag ville jeg aldri kysse noen som som har på samme type undertøy som meg. Men man skal tydeligvis aldri si aldri.

Noen sa: - Jeg har en drøm! Han kunne ikke bestemme hvordan andre skulle se på ham, men han kunne bestemme hvordan han så på seg selv. Og noen arbeidet for demokrati, og noen døde, og noen skrev en bok som sa at alle er like, noen klarte ikke å uttrykke håpet, og spilte blues i stedet. Og lenge før dette var det en som sa at det er fullbrakt! idet han døde. Jeg skal ikke fortelle deg hva det betyr, men jeg anbefaler å meditere litt på det om du også er en av dem med samvittighet og puls. Og i alle fall om du innbiller deg at du er verdiløs. Mange av dem som prøver å tilkjempe seg sin egen verdi, vil miste den, og jeg håper så mange som mulig mister den før de dør. Da kan de kanskje finne sin egentlige verdi.

Jeg er helt alene på bussen noen ganger. Og hver gang jeg tenker en gal setning, tenker jeg en ny. Det var egentlig alt jeg trengte å lære, det er hele mirakelet. Jeg håper jeg husker det.

Bildet er tatt av Joan Damiani.

Sol inne

2006-05-13T00:33:00.000+02:00

Joda, han dukker som vanlig opp på uventede steder, denne gangen i et butikkvindu på slutten av en lang dag. Han har ofte vært solgt både dyrt og billig, men her var han ikke til salgs engang, bare til pynt. Gesturen hans er typisk, og kjent fra gamle malerier av geistlige og helgener. Det betyr noe slikt som det mer moderne peace. Og på norsk tegnspråk betyr det faktisk typisk. Jeg liker å vite at jeg vet det. Jeg kan litt tegnspråk. Jeg er spesiell. Jeg er sannsynligvis mye flinkere i tegnspråk enn deg.

Jesus dukket også opp i en dyrebutikk tidligere på dagen. Jeg påkalte ham i allefall. Kjære Jesus, sa jeg, fordi en papegøye bet meg til blods. Det er ikke morsomt å lekesloss med en fugl og tape. Jeg var mandig nok til å ikke be om plaster, men fornuftig nok til å spørre en av de ansatte om smittefaren. Jeg vet jo ikke hvem papegøyen har ligget med i det siste. Hun sa at det ikke er farlig og jeg spurte hvor lenge papegøyer lever, og de lever visst like lenge som mennesker, og de kan også bli sjalu hvis eieren har andre venner, for eksempel. Vi snakket litt fram og tilbake og til slutt sa jeg at ja ja, jeg får tenke på det, som om jeg hadde kommet inn for å kjøpe en fugl og ikke bare fordi jeg ikke hadde noe annet å finne på. Jeg følte meg liksom forpliktet til å gi henne et håp om at hun skulle få tjene penger på meg.

Den fordømte forpliktelsen. Samvittigheten. Jeg har alltid vært samvittighetsfull. For det meste har jeg vært full av dårlig samvittighet. Det er bedre nå. Men jeg kan fortsatt -utrolig nok, når jeg tenker over det- kjenne meg litt brydd over å svare ja når folk f.eks spør om jeg har kjæreste. Ikke fordi jeg ikke er uendelig stolt over henne, ikke fordi hun er rar på en annen måte enn den aller nydeligste og underfunige alviske bergtagende, eller fordi hun er mindre pen enn stjernebilder i kikkert og snøfnugg i mikroskop. For ikke å snakke om den hulderaktige harmonien man kan oppleve av å kikke på henne når hun skriver noe med ryggen til, eller den spesielle vokalen hun sier av og til, som ikke finnes i alfabetet, og som hun ikke er bevisst på. Nei, jeg kan rett og slett få dårlig samvittighet av å ha det bra. For hva med alle dem som IKKE har det bra, tenker jeg. Jeg må ikke bekrefte mistanken om at verden er blodig urettferdig. Noe av det minst rettferdige som noen gang har skjedd, er at jeg siden sist har opplevd å le av pur lykke. Ikke fordi noen har sagt noe morsomt, men bare fordi jeg er glad. Det er den rareste rusen jeg har vært borti. Jeg har brukt lang tid på å få i meg frokost fordi jeg har ledd så mye. Jeg vet ikke hvordan man deler glede. Jeg finner ikke ut hvordan jeg skal kombinere lykke med solidaritet og medfølelse og forståelse. Det er fremmed.

En presisering: det er ikke Elisabeth sin feil at det er lenge siden jeg har skrevet. En annen presisering: jeg har ikke levd på en sky i det siste. Jeg har hatt plenty noia. Selvsagt. Man finner ikke en perle uten å være redd for å miste den. Man ser ikke en soloppgang uten å bli redd for å bli blind. Det er typisk meg å bli lei meg fordi jeg har det bra. Men jeg jobber med saken. Og ja, jeg skal holde dere oppdatert, selv om jeg ikke helt forstår hvorfor dere er her. Men det er hyggelig med selskap, og når dere først er her og har fått klaget ferdig over disse merkelige abstinensene, kan dere tenke på MINE abstinenser - 65 kommentarer på forrige post har lagt lista ganske høyt...

2006-04-07T00:38:00.000+02:00

Funky Productions, avdeling for overdramatisering, presents:

Hvis jeg dør akkurat nå, skal jeg ikke klage. Men jeg har fått veldig lyst til å leve.

- Jeg smiler hele tiden.
- Ja, jeg har lagt merke til det. Du smiler hver gang jeg kikker på deg.
- Jeg smiler når du ikke kikker på meg også, sa min kjære, og vi gikk videre hjemover mens vi spiste håndholdt pai og pizza.

Min kjære. Rart å si.

Jeg sett henne være syk, jeg har sett at hun kan være dødsens kvalm og himmelsk vakker på samme tid. Men som regel er hun ikke syk. F.eks neste morgen når jeg vekker henne uten å banke på først. Og senere på dagen, når jeg forteller henne at jeg ikke vil eie henne, men sette henne i en papirbåt, plassere den på vannet og trekke hendene til meg som en sjakkspiller etter et dristig og avgjørende trekk, påkalle Gud og all godhet og håpe at hun driver tilbake til meg. Hun har overlevd så mye. Hun skal være her frivillig.

Dramatisk, ikke sant? Bevingede ord, rosa skyer, hud som kjennes som tulipanblader mot fingrene. Slike ting. Neida, vi trenger ikke være så dramatiske. Joda, vi gifter oss neste måned. Neida, joda, whatever. Det er kanskje slik det skal være. Jeg er i alle fall fryktelig kjempeglad i henne. Hun er en vakker ung dame som driver meg til vanvidd på en trivelig måte.

Hun heter Elisabeth og jeg har holdt henne mens hun gråter. Hun har bakt boller som jeg har spist opp i bilen. Jeg har sett håret hennes krølle seg i regnet og kysset henne etter at hun har drukket søt eplete. Det er ikke verst bare det.

Å ikke henge på greip

2006-03-21T22:34:00.000+01:00

I dag fant jeg ut hvordan melk egentlig smaker. Jeg hadde glemt det. Og jeg kjente, for første gang på rundt ti år, at det luktet øl av en medpassasjer. Det er helt fantastisk.

Det som ikke er fullt så fantastisk, er at jeg de siste dagene har hatt uendelig mange variasjoner over denne samtalen :

- Ja, jeg har jo sluttet å røyke, da.
- Hey! Ja, du klarer det sikkert!
- Nei altså, jeg HAR SLUTTET å røyke.
- Det går nok bra, lykke til!

Hva er opplegget her, egentlig? Når du går ut av bilen, hvor lang tid tar det før du konkluderer med at du ikke kjører lenger? Sitter du i stua et par timer før du tenker, ja du verden. Jeg kjører ikke bil. Jeg sitter i stua. Nå er jeg helt sikker på at jeg sitter i stua...?

Dere er en gjeng idioter. I alle år har dere fortalt meg hvor dumt det er å røyke, at røyk stinker, dere har sagt - og hatt rett i - at røyking bare er kjipt. Men så fort jeg slutter, snakker dere om det som et gode, som noe jeg burde savne, som noe som gir meg ett eller annet. Men sannheten er at det er nesten skuffende lett å slutte. Og at det ikke finnes grunner til å røyke, bare unnskyldninger. Det eneste som fortsatt gir meg et stikk av den gamle illusjonen om at røyk er godt, er den evinnelige mistilliten folk viser meg. Slutt med det!

Dette er ikke det eneste eksempelet på feilslåtte gode intensjoner. Jeg ser det samme i den endeløse letingen etter en mening bak lidelsen. Alle lurer på hvorfor kjipe ting skjer. Og det utrolige er at vi forteller hverandre at det skjer for at vi skal vokse eller lære noe, at det styrker oss. Det er grusomt feil, av flere grunner. Den verste er at vi antyder at Gud selv pisker oss. Og at grunnen til at han gjør det er at han skal kunne piske oss mer ved en senere anledning. Denne horrible teorien bommer også ved at den aldri kan påstå at døden lærer et menneske noe. Om jeg dør, lærer jeg ikke å takle livet bedre. Folk dør som fluer, og ikke engang de levende lærer noe av det.

Faktum er at det ikke finnes noen plan bak dine foreldres død. Det ligger ingen mening bak at den forbannede drittsekken voldtok deg. Det finnes ingen god grunn til at akkurat du skulle få multippel sklerose. Det at disse tingene kan lære deg noe og gjøre deg sterkere, er bare en bonus. En bonus du bør gripe. Men at det er meningen at noen skal lide, må du lenger ut på landet med.

Jeg pleide å tro det selv. Og jeg spurte folk, når kommer det til å gå bra? Kommer jeg aldri til punktet hvor jeg har lært nok? Kan jeg aldri satse på at det vil gå bra denne gangen? Og de svarte at neeei, jooo, altså, du må jo ikke se slik på det. Neivel, men så fortell meg hvordan jeg skal se på det da. Fortell meg hvorfor jeg skal satse, investere, føle, kysse, planlegge, håpe, begynne, spare, sikre og stå opp om morgenen, om poenget bare er å takle stadig større problemer. Fortell meg noe som er positivt, ikke fortell meg at det negative egentlig er bra. Jeg er ikke dum, og det er ikke du heller. Du bare tror det.

Forstå meg rett; jeg ble nylig spurt om hva jeg har som mål, og svarte at mitt mål er å klare meg, selv når livet er kjipt. Det er et godt mål, synes jeg. Det er et godt sted å begynne for mennesker som nesten har vært døde. Det er et mål jeg kan nå. Håpet og bønnen kommer i tillegg. Man kan tro, håpe og be for framtiden, men aldri fortiden.

Det høres så håpefullt ut å finne en mening i det meningsløse, men det er egentlig omvendt. Det handler om frykt, ikke håp. Frykten for at ingen har skylden, frykten for at virkeligheten faktisk behandler oss ganske tilfeldig, frykten for at vi må slå oss til ro med troen på at Gud er god selv om det finnes vonde ting. Og denne frykten hindrer oss i å leve, akkurat som den hindrer folk i å slutte å røyke. Frykten for tomheten. Men akkurat som med røykingen, er det denne tankegangen som får oss til å tape hele tiden. Slik en mann tenker, slik er han. Står i bibærn.

For en gangs skyld har jeg høyere tanker om meg selv enn de andre. Jeg gleder meg til folk begynner å behandle meg som en ikke-røyker. Jeg synes det er ille nok, og håper at de slutter å behandle så mange av oss som alkoholikere som ikke drikker, bannere som biter seg i leppa, syndere som ikke synder lenger, tvilere som ikke tviler lenger, i det hele tatt uekte barn av Gud og annenrangs borgere. Ikke bare godtar vi fortiden, vi holder fast på den og sier til og med at det kjipe egentlig var bra.

Jeg røyker ikke. Drit i hva jeg gjorde før. Om du absolutt må si noe, så gratulér meg heller med at jeg har sluttet å ødelegge meg selv.

Bildet er malt av Maxfield Parrish.

Under bordet

2006-03-14T15:37:00.000+01:00

Vi satt i ring rundt kaffe og øl og appelsinjuice, med mennesker og musikk i bakgrunnen, og du var kanskje ganske bevisst på hvordan du så ut, slik jenter er på offentlige steder, men hånden din lå avslappet og ubevisst på fanget ditt under bordet, og kroppen din kler deg forøvrig godt, den passer til smilet og dialekten din, og jeg rakk nesten å tenke jeg må ikke forelske meg i hånden din, og at jeg håper ingen kan lese tankene mine, og hånden din fortsatte å være hvit og myk og jeg ville gjerne holde den, og jeg så for meg en lang morgen i en litt for smal seng, hvor jeg fortalte deg at du har så nydelige pupper, delvis fordi de passer så godt til hendene mine, men mest fordi de er dine, og du la en finger på munnen min og smilte og sa vi venter litt til, vi har det ikke travelt, og du gikk på jobb og lot meg ligge igjen og være enig, for respekten for deg er min beste egenskap, og jeg tok en røyk, for det var så lenge til jeg skulle kysse deg igjen--

- Eller hva sier du? Morten? Morteeen...
- Hm?
- Shit. Er du helt i din egen verden, eller?
- Ja.

Da jeg kikket ned igjen var hånden din et annet sted. Og ikke så lenge etter var hele du et annet sted, og Det Ble Liksom Ikke Noe Av, og nå er gangavstanden mellom oss smalnet inn og strukket ut til en tynn telefonlinje.

Det er ok. Det er helt i orden. Det er ikke alt som skal bli noe av. Kanskje det skal bli noe annet. Og slik møtes sjeler på puber og busser, slik smugkikker vi på hverandre og drømmer oss ikke bort, men fram og hjem, til den som passer, til felles frokoster, nåde for synder og noen å fortelle de hemmelige tingene til. En dag er vi der kanskje. Vi kan smile mens vi venter.

Svanen er malt av Julia Armstrong.

Synd og skam

2006-03-10T18:47:00.000+01:00

For noen år siden ble en mengde katolske prester i USA tatt for å misbruke barn. Jeg tror ikke det er tilfeldig. Jeg tror det er kirkens feil. Jeg tror at når man holder noe nede lenge nok, vil det bli hardt, råtne, mugne, gjære og boble, og til slutt vil det nå overflaten i en pervers form, og det er dette kirken har gjort ved å nekte folk å gifte seg og sette et stort stempel av skam på seksualitet i seg selv. Og kirken er ikke alene om dette. Jeg tror bl.a at mye av grunnen til at homofile menn har fått et rykte som hedonister, er at mange av dem har levd hele liv i uærlighet. Når man må gjemme en stor del av personligheten sin i en kjeller i mange år, er det ikke rart man ser ut som et troll når man kommer ut. Og jeg tror alt perverst kommer fra noe noe som egentlig er fint.

Mennesker har pervertert sin egen seksualitet, sine uenigheter, sin mat, sin kjærlighet og sin egen klode. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror det koker ned til at vi leker Gud og prøver å forme oss selv i andre bilder. Vi er ikke bra nok, pene nok, disiplinerte nok. Men man kan ikke amputere seg selv.

Og slik har det alltid vært. Mennesker har alltid sagt at det er synden som skiller oss fra Gud. Men det er ikke sant. Det er skammen som gjør det. Adam og Eva hadde det bra helt til de oppdaget at de var nakne. Da gjemte de seg, og fikenbladene har gått i arv. Vi lar fortsatt skammen styre oss. Det burde ikke være slik. For når Jesus banker på, er det ikke for at du skal komme ut, men for at han skal komme inn. Han kommer ikke for å avsløre deg, men for å dekke deg. Derfor snakket Paulus om å bli kledd i Kristus, og derfor sa David at Herren er mitt skjold.

Jeg vil heller gå med rare klær enn å sitte naken i kjelleren.

For en stund siden begynte Gud å gå løs på hjertet mitt. Nei, sa jeg. Jeg vil ikke. Jeg klarer det ikke, jeg orker det ikke selv om jeg vet jeg trenger det. De kommer til å tråkke på meg, og jeg vil ikke vise hva jeg har på innsiden. Det er flaut. Dessuten har jeg stiftet og teipet hjertet mitt sammen for lenge siden, og det fungerer ganske greit. Men jeg var i ferd med å ta livet av meg selv med kynisme. Jeg var så hard at jeg nesten ikke fikk puste. Jeg var i full gang med å pervertere meg selv og mitt forhold til andre mennesker. Gud snudde på flisa og sendte meg en bønn. Åpne hjertet ditt, sa han. Vi gjorde en slags avtale. Jeg sa at jeg kom til å gjøre dette på min egen måte uansett. Men Gud, sa jeg - hjelp meg likevel.

Og det gjorde han. Han sendte meg venner som var de reneste hjertekirurger, som var sterke nok til holde meg nede mens jeg ble operert uten narkose, som elsket meg høyt nok og lenge nok til at jeg klarte å ta imot det. Og nå er jeg på rekonvalesensavdelingen og trener på livet.

Vi påvirker hverandre. F.eks vet du sannsynligvis veldig godt hva din far ville sagt om jobben din, hva din mor ville sagt om at du klår på kjæresten din, og hva de kristne vennene dine ville sagt om pubrunden dine (for ikke å snakke om hva de ikke-kristne vennene dine ville sagt om møtene du går på). Men det skal du drite i. Du trenger ikke å forandre deg selv. Det du trenger er å være sammen med noen som påvirker deg på en god måte. Derfor skal du ikke tro at du må rydde og pynte deg når Jesus banker på, men slippe ham inn og stenge døra. Da kan du snakke med ham uten å bli forstyrret av alt mennesker tror de skulle ha sagt.

Bildet er laget av Bottom Buzzer.

Jeg drømte om en løve

2006-02-27T21:04:00.000+01:00

He' not a tame lion...

sagt om Aslan i filmen Legenden om Narnia

Jeg har jobbet mye dobbelt og overtid i det siste, og drømt mye rart. Jeg husker halvparten av drømmen jeg nettopp hadde. Jeg drømte at jeg var på en slags froskejakt, jeg gikk rundt på et av jordene på gården der jeg vokste opp, sammen med erfarne froskejegere, vi hadde stokker i hendene og jeg spurte dem om de forskjellige rasene og hvor lett det var å slå dem ihjel. Vi hadde det moro.

Jeg fant en frosk, slo etter den, løp etter den, og fanget den. I drømme er det naturlig at det skjer usannsynlige ting, og denne gangen viste frosken seg å være en løve, omtrent femten ganger større enn da den hoppet rundt på flukt fra oss. Jeg satt på ryggen dens mens den vokste, og hadde det moro med å holde den nede. Noen ga meg en bok med gullforgylte ark, det var en bibel, og jeg slo opp og leste manuset til en scene fra Legenden om Narnia. Jeg forsto at det var Gud selv jeg satt på. Han snudde hodet og brølte mot meg, som for å gi til kjenne hvem han var. Det var ingen tvil om at han kunne rive meg i fillebiter. Men han lot seg kue. Av meg. Jeg steg ned fra ryggen hans, løftet stokken, og slo ham ihjel.

Så våknet jeg med en sjelden følelse av ærefrykt.

Jeg hadde problemer med å respektere meg selv da jeg jobbet som vaskehjelp. Dvs, vår offisielle betegnelse var reinhaldsoperatør, og vi hadde strøkne uniformer og gjorde vårt beste for å respektere oss selv og jobben vi gjorde. Men uansett hvor mye jeg kunne om ergonomi, kjemi og materialer, var jeg fortsatt den som vasket dasser som folk ikke engang prøvde å sikte på. For kundene var jeg ikke så mye mer enn en vaskehjelp, og det måtte som regel konfrontasjoner og konflikter til for å sette seg i respekt. Man kan synes det er flaut å vaske toaletter, men det er flauere å vite at man ikke klarte å gjøre det med hevet hode.

I går kom en kortvokst mann, populært kalt dverg, innom avdelingen jeg jobbet på. Han var pent kledd, smilte og hadde en vidunderlig ikke-overlegen selvtillit. Jeg fikk respekt for ham med en gang. Han var en mann som sikkert har blitt mobbet mye, men som har valgt å ikke la noen tråkke på seg, og dessuten behandle fremmede mennesker på en vennlig måte. Jeg kunne sikkert beseire ham i nevekamp, men han ville nok vunnet en stirrekonkurranse. Jo mer andre tråkker på deg, dess mer må du respektere deg selv.

Nå har jeg en jobb jeg synes det står respekt av. Jeg er litt stolt over å hjelpe syke mennesker, snakke med døvblinde, tørke oppkast og så videre. Det er stort sett en takknemlig jobb, og jeg vet at ikke alle ville kunne gjøre den. Samtidig plager det meg at min selvrespekt alltid har vært ganske avhengig av nettopp hva jeg jobber med, hvor sosial jeg greier å være, hvor flink jeg er til ett eller annet. For jeg tror ekte selvrespekt må komme fra et annet sted.

Jeg slo løven ihjel. Og jeg døde med ham, og jeg sto opp igjen med ham. Det betyr at nåde er noe mer enn det sikkerhetsnettet det ofte blir fremstilt som. Det betyr ikke at Gud ser mellom fingrene på meg, men at han faktisk ikke har noen grunn til å være sint på meg. Det inspirerer meg til mer godhet enn den dårlige samvittigheten noen gang klarte. Korset er blitt mitt utgangspunkt, ikke mitt mål. Jeg ble født da jorden ristet og en mann ropte på en Gud som hadde forlatt ham - for at jeg aldri skulle behøve å rope det samme. Derfor vil jeg gå på trynet med rak rygg, derfor vil jeg ikke la noen dømme meg samme hvordan jeg snakker, hva jeg mener eller hvordan det lukter av jakka mi.

Ingen mennesker skal få tråkke på meg. Jeg er sterkere enn de tror. Jeg har drept en løve.

Mental snorkling

2006-02-17T00:19:00.000+01:00

Byen er nedsnødd. Bilene forsvinner, folk sklir til og fra hverandre. Jeg ser folk som får det ekstra travelt når de ser sin neste kjøre seg fast i snøfonna, og jeg ser gode naboer som spanderer grus og muskelkraft på noen som er enda mer forsinket til jobb enn dem selv. Folk flest virker litt irriterte, men det er hyggelig å ha noe til felles med alle de andre som bor her.

Da jeg var liten, hadde vi ganske ofte hvalper på gården. Jeg husker hvordan jeg hver høst lurte på hvordan det ville være for disse små å oppleve en vinter for første gang, om snøfallet for dem ville fortone seg som en syretrip for mennesker. Og jeg lurte på om de ville slå seg til ro med vinteren og bli overrasket av våren. Noen ganger har jeg også lurt på hvordan fiskene har det. Om de kanskje tror at de egentlig flyr, der de svever over våte steiner og flyndrer. Før eller senere vil fiskene svømme i det samme frosne vannet som jeg tramper i nå. Tanken gjør meg trygg. Det er en av universets sammenhenger, det er slikt som får østlige filosofer til å si at verden er et hjul. Frem og tilbake, rundt, opp og ned.

Jeg fikk en SMS i går: Jeg styrer det ikke lenger, livet snur og vender som det selv vil (...), nå er det jeg som er svak og du som er sterk. Jeg liker det ikke.

Selvsagt liker hun det ikke. Jeg ringte henne og sa at hun bare har godt av å være svak. Hun har vært for voksen for lenge, hun har vært mor og far på en gang, alles hjelper og klippe. Før eller senere vil du være svak, sa jeg, så du kan like godt velge å være det. Vær den lille jenta du aldri var. Hun var enig i det, og jeg var enig i at det selvsagt er vanskelig. Og vi snakket om hvordan mennesker egentlig er skapt for å være ufornuftige og gjøre ugjennomtenkte ting som f.eks å bli overstadig forelsket eller full, at altfor mye kunnskap om hormoner og kroppsspråk og logikk kan ødelegge for mye av det fine. Du har nok rett, sa hun, og jeg kjente meg ganske klok da jeg la på. Det er hyggelig å få gi noe til mennesker som har forandret livet mitt. Jeg har hatt for mye angst til å bry meg nevneverdig om uvesentlige ting, jeg må finne mening i dypet, eller gjøre de små tingene store. Forstørre musikken. Drikke kaffe av en oppblåst kopp. Lese poesi med mikroskop, sette et stetoskop mot mitt eget hode og gå på hulesafari i min egen tro.

Alle roterer rundt hverandre, den enes snø er den andres vann, akkurat nå fryser alle, og vi drikker kaffe og svømmer i hverandres intellekter over telefonen. Fiskene vet ikke mye om verden på overflaten. Kanskje vi ikke vet så mye mer, vi heller. Om verden utenfor. Jeg har enda ikke vært i Kina, slik jeg drømmer om, men jeg får jevnlig betalt for å spise grøt med en mann som kan være fryktelig irriterende selv til autist å være, og jeg har opplevd å tenke at jeg er blitt pokker så glad i ham, selv om han nettopp spyttet på maten min. Dette er også en spennende og lite utforsket del av verden.

Vi er mer enn hvalper og fisker. Vi burde vite at vinteren tar slutt, at det finnes en verden både over og under oss, at vi ikke er hverken skapt eller dømt til å svømme i andres grumsete smeltevann. Vi burde vite at vi alle har noe som er dypere enn havet. Når alt står under vann kan alle sveve.

Jeg har fått låne det fine og beroligende bildet av Matilde. Hun har mer av samme kaliber på blogen sin.

Det indre som teller

2006-02-12T04:02:00.000+01:00

Det er det indre som teller, sier vi gjerne, og det er stort sett sant. F.eks er både jeg og min tvillingsøster mye smartere enn påkledningen skulle tilsi (men jeg er ikke så smart at jeg har funnet ut om denne habitten er et utslag av fantestreker eller det tidlige åttitallets smakløshet).

Jeg brukte en shampoo i over en uke, og syntes den hadde en litt underlig konsistens. "Det er vel slik det skal være i disse tider", tenkte jeg. Helt til jeg en dag kjedet meg nok til å lese på flasken. Det var balsam. Det forteller kanskje mer om meg enn jeg burde si. Men håret ble uansett både fint og luftig. Jeg lot meg fascinere av denne lille episoden, og foretok en liten inspeksjon på badet jeg deler med min høyt elskede lillesøster.

Jenter er gjerne litt sære, også i matveien, men de har tydeligvis lite imot å bruke mat til annet enn spising. Badet vårt viste seg å være et helt lite drivhus av honning, melk, egg, aprikos, urter og mineraler. For ikke å snakke om alle vitaminene, klinisk testet av en viss dr. Greve. Jeg kunne sikkert overleve en måned på hudkremen alene. Og kommet ut med hvite tenner og sunn hodebunn.

Jeg smilte skjevt over denne lille delen av verden, og lurte på hvordan den ville ta seg ut i f.eks den halve delen av et hus som står igjen i en utbombet by på Balkan. Og jeg tenkte at min søster sikkert ville være akkurat like elskverdig uten alle disse kjemikaliene, uansett hvor treffsikker pH-verdi de har og hvor naturlig de er håndplukket og sammensatt av harmoniserte vegetarianere fra regnskogen. Men jenter skal få lov til å ha sine kremer og hemmeligheter.

Likevel... en krem vil aldri gi deg personlighet. All verdens sminke vil ikke gi deg glimt i øyet, like lite som du kan slanke bort selvforakt. Noen må elske deg akkurat som du er.

Etter at jeg sluttet å være 16 år gammel (med alt det medfører av pornografisk tankegang og manglende sans for ekthet), har jeg fått gleden av å se mye vakkert som har hatt fint lite med menneskers utside og ytre å gjøre. Narkomane mennesker har behandlet meg fint, for eksempel. Og omvendt; kristne mennesker har skuffet meg ved å f.eks bruke det bibelske begrepet "råtten tale" om mine kraftuttrykk, mens de selv slenger et amen og et halleluja inn i de samme setningene de bruker til å fordømme folk som ikke er som dem. Man kan sminke det meste.

Men jeg vil heller snakke om hyggelige ting. Det er hyggelig å f.eks prate litt med f.eks en jente og oppdage at dette er noen man f.eks kan forelske seg i, og midt i samtalen ta seg selv i å ønske: Jeg håper jeg får se henne drite seg skikkelig ut en dag, så jeg kan si at jeg elsker henne likevel.

En annen hyggelig ting er at jeg har fått høre to av Verdens Fineste Setninger. Den første kom fra en venninne som skrev til meg at Jeg synes du er harmoni. Den andre kom i en kommentar til min forrige post, og ser slik ut:

Kom, a !
Plis
Vær meg nær
På den sære lydløse måten din, Jesus

Jeg vet ikke om andre ser nydeligheten i disse setningene, men jeg håper alle kan se det kloke i en setning min tvillingsøster serverte en sen kveld:

Du må være deg selv. Da tiltrekker du deg noen som passer for deg.

Dørstokker og andre terskler

2006-02-09T15:29:00.000+01:00

Vi må for svarte aldri gi opp, Morten.

- Bottom Buzzer

Nei, vi må ikke det. Aldri. Samme hvor fordømt vanskelig det blir.

Mange av oss har blitt tråkket på hele livet, og noen har også lært å tråkke på seg selv, i en slags pervertert mentalakrobatikk. Og noen ganger er vi så heldige at noen hjelper oss å tøye ut etter et liv i anspenthet. Så får man en kort pause før man innser at man må slåss igjen, denne gangen mot sin egen håpløshet. Nekte å la depresjonene spise deg opp igjen, holde på håpet til knokene blir hvite, slå ned din egen selvforakt når du har dummet deg ut igjen, bestige dørstokken og komme deg ut selv om hjernen er godt marinert i bekymringer og tynget av fordommer mot alle som er utenfor. Man kan ha kjempet hele livet, men likevel ha vansker med å bestemme seg for å nettopp kjempe, for det betyr at man bekrefter at livet er noe dritt. Det synes lettere å bli tvunget.

Det finnes mennesker som går til Nordpolen. Ære være dem, hva enn de har der å gjøre. Men jeg har enda mer respekt for noen av dem som klarer å gå hele den lange veien til f.eks en psykolog, uten støtteforsyninger, på brukne bein og som blir jaget, ikke trukket, av et glefsende hundespann. For noen er nemlig en slik vandring den tøffeste de kan gjøre. Det burde selvsagt ikke være slik, men verden er befolket av forstuede sjeler.

En venninne av meg ringte for å si Morten. Du kommer til å miste vennene dine om du ikke begynner å bruke dem. Det var helt jævlig å høre det, spesielt siden det er sant. Telefonen veide hundre kilo da jeg litt etter ringte Bottom Buzzer og sa at jeg har det så kjipt i dag. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg er så sliten. Ikke noen store nyheter altså, men en stor forskjell fra å mumle noe om at jo, det er jo ikke alltid så lett vet du, når noen faktisk vil vite hvordan det går.

Jeg vet at mange av dem som leser dette er akkurat like menneskelige som meg. Derfor vil jeg si; fortell hemmeligheten din til noen. Fortell noen at du får tvangstanker om å skrike på bussen. La noen få vite at du skjærer deg opp, at du spyr etter å ha spist, at du ikke får sove fordi angsten tar pusten fra deg, at du er redd for at du er gal, at du har gjemt en flaske sprit i skapet, eller hva det nå er du holder på med i mørket og innbiller deg at du er alene om. Og om du er en troende, eller bare tvilende, slutt å vente på at Gud skal komme. Han er her, han er tilstede ved andre menneskers kropper og hjerter. Han er her allerede, det er det som er mirakelet du har ventet på. Det finnes mennesker som forstår, som kan se håp der du bare ser død, mennesker som vet, som kan låne deg en hundrings. Alle disse menneskene er Jesus.

For du ble ikke skapt for å leve alene. Du ble ikke født med en overmenneskelig evne til å klare deg på egenhånd. Du er ikke her for å bli visket bort av anoreksi, kutte deg selv i småbiter eller bare være fanget av den forferdelige følelsen av ensomhet. Du trenger ikke være syk for å få hjelp. Du må bare rekke ut hånden. Noen vil slå den, noen vil møte den med en pekefinger. Men før eller senere vil den treffe en annen åpen hånd. Min, f.eks. Eller en som er større og eldre.

Møter du meg, vil jeg fortelle deg at livet har lyspunkter også. At veien fra å henge i ei renneløkke av fri vilje, til å stå opp på en mandag og si at dette klarer jeg, det ordner seg sikkert, er lang, men farbar. Og at du ikke trenger gå helt alene. Jeg kan love deg at du, i valgene, smerten og kampen, kan finne en verdighet ingen vil kunne tråkke på. En verdighet som bare er din. Men noen ganger må du velge å bøye deg før du knekker.

Det du tror vil bli din undergang kan vise seg å bare være en overgang. Du trenger ikke være så tøff. Du trenger ikke være så fordømt sivilisert. Det kler deg ikke. La noen få vite hvem du egentlig er. Bryt din egen smerteterskel.

Du må for svarte aldri gi opp.

I stedet for punktum

2006-02-05T20:16:00.000+01:00

her er en bindestrek
-
la den stå mellom oss
stormer og snøfall og skyer til tross

her er en hake
>
la den gape mot deg
og peke og pirke og skrape mot meg

her er et kolon
:
du betyr noe mer
enn det ørene hører og øynene ser

her er et likhetstegn
=
mellom deg og en vind
blås lysene ut og send meg i spinn

her er et spørsmålstegn
?
si meg hva du vil ha
hvem du egentlig er og hvor vi skal dra

her er et utropstegn
!
sett det hvor du vil
f.eks bak Beethovens strengespill

her er en stjerne
*
la oss gi den et navn
eller sett den i øyet og led meg i havn

her en parentes
( )
la meg bo inni den
i dagboken din, og lukk den igjen

her er et komma
,
avslutt med det
om du hører min tanke og skriver den ned

Barnesang

2006-02-03T12:39:00.000+01:00

kjære Gud

jeg har det godt

takk for alt

som jeg har fått

du er god. du holder av meg

kjære Gud, gå aldri fra meg

pass på liten

og på stor

Gud velsigne far og mor

...og alle barn på jord -

Alle leter etter hverandre

2006-02-01T11:00:00.000+01:00

(det handler ikke nødvendigvis om romantikk)

hun står under neon og
rød reklame, en innpakket
dame i sminke og
støvler mens kunden
snøvler, og savnet vil
hun alltid kjenne:

at hun lengter etter noen som lengter etter henne

bak en airbag i en av veiens

mange grøfter, stikker brutte
løfter hull på mannens
sjel, han drakk seg nesten
ihjel for å døyve sin skam.

for han ønsket seg noen som ønsket seg ham

de bestiller og
blunker i en møkkete
bar, sengen er

klar, de snurrer sine

hoder som ensomme
kloder, i noen timer før de må hjem
for å drømme om noen som drømmer om dem

et smygende skjørt, et glimt
av flørt fra et flakkende
øye, kanskje ikke så
nøye, men et håp

likevel, en månegal kveld,
vi mikser og trikser og fikser og sloss
mens vi leter etter noen som leter etter oss

og jeg står på den
harde og bare bakken, med
kink i nakken, jeg
så meg omkring, jeg
så ingenting, men
ville fortsatt lete. hva

skal hun hete? skal jeg aldri bli lei
av å trenge noen som trenger meg?

Tro som en sommerfugl

2006-01-31T02:08:00.000+01:00

En av fjompenissene som møtte Jesus, sa:

"Jeg tror, hjelp min vantro!"

Følelsen av å miste troen er som å spy ut sitt eget hjerte og se det banke i en pøl av blod og galle. Følelsen av å gi troen fra seg frivillig er som å amputere innsiden av seg selv. Jeg trodde jeg skulle besvime.

Ærlig tro, og den medfølgende tvilen, er skummel og ubehagelig. Derfor supplerer vi gjerne med behagelige hvite løgner – vi er så redde for at virkeligheten skal smuldre at vi tetter sprekkene med strå, leire og bibelpapir, og kaller dette usannsynlige byggverket ”tro”. Dette er selvsagt ofte ubegripelig for ikke-troende, og gnistene flyr der vi glefser mot alt som måtte true denne troen, for innerst inne vet vi at den er så fryktelig liten. Et troende menneskes frykt for at Gud ikke er der, er like søvnberøvende som den spottende ateistens frykt for at han er der likevel. Vi holder oss for ørene og skrur opp volumet på den predikanten som forteller oss det vi liker å høre.

De av oss som ikke bedrar seg selv fullstendig, vil før eller senere oppleve en troskrise. Den er panisk til å begynne med; hvor ble det av den faste grunnen? Så blir den til en forvirret depresjon; hva skal jeg fylle det endeløse tomrommet med? Meg selv?

Troen er skjør, men grepet om den er som presset fra håndjern, som håndtrykket til selvsikre menn.

Jeg har, både frivillig og ufrivillig, utfordret troen og valgt å se den fra både innsiden og utsiden. Til en viss grad er det kjærligheten, ikke tvilen, som har fått meg til å sette min egen tro på spill, for jeg har sett hvordan kjærligheten må lide under troende (men egentlig usikre) menneskers frenetiske forsøk på å forsvare den. Alt fra manglende tro på helvete til alternative meninger om homofili anses som en direkte trussel mot ens egen frelsende tro, og blir dermed angrepet med nebb, klør og leserinlegg.

For kjærligheten byttes ofte ut med tro. Man mener det er vår tro på Gud, ikke hans kjærlighet til oss, som er vår redning. Vi roper ”kom til tro!” mens Jesus fortsatt hvisker ”kom til meg...”

Og på samme måte som vi byttet kjærlighet mot tro, byttet vi Ånd mot bokstav. Det var en dårlig handel. Det er nesten komisk – vi siterer mannen som sa at det er kjærligheten som både skal binde oss sammen og vise at vi er barn av Gud, mens vi inkluderer og ekskluderer hverandre på grunnlag av hva vi tror om ting som, i et sunt perspektiv, er fullstendig uvesentlige. Vi leser en bok som sier ”lev åndelig!” men velger i stedet å bruke samme bok til å leve bokstavelig.

Jeg sukket og tok et steg frem, to tilbake og tre til siden, og så at dette er en tro som kretser om seg selv; vi tror på troen. Man kommer selvsagt ikke langt ved å tro på et makteløst sennepsfrø. Troen blir grå og diffus, og om vi ikke gjennomskuer det selv, kan vi være sikre på at Gud vil gjøre det. Troen min ble for tynn til å holde seg fast i, den skar seg inn i hendene mine, og jeg bestemte meg for å slippe taket. Jeg brukte tiden i fritt fall til å vurdere agnostiske fordeler og ulemper (ateisme har aldri vært et alternativ) mens jeg så på alle maurene der nede som hadde landet på forskjellige steder – prester, ateister, Jesustroende ikke-kristne, halvhjertede buddhister og så videre.

Jeg landet ved korset, og så restene av min egen tro flagre der oppe mellom høytflyvende luftstrømmer. Jeg kan ikke gi et psykologisk eller teologisk tilfredsstillende svar på hvorfor jeg landet akkurat her. For det var i fullt alvor og smertefull hensikt at jeg kastet min egen livbøye ut i verdensrommet, i hendene på en muligens ikke-eksisterende Gud, og den kom tilbake som en boomerang - nei, som en blomstrende sommerfugl. En ytterst skjør skapning det ikke ville falle meg inn å prøve å foredle, selge eller prakke på noen andre. Den flyr dit den vil, jeg følger den ofte med blikket når jeg kan, men jeg kan aldri fange den, og jeg vet at for å bevare den, ville jeg måtte spidde den til et hvitt ark med nål. Det ville være hensynsløst. Jeg må la den komme og gå som den selv vil. Å fange den ville være å drepe den.

Troen er ikke en prestasjon eller en konklusjon. Den er fingeren som peker mot himmelen, den er et frø i en pjuskete hage. Den har for små vinger til å bære mitt tunge hjerte. I stedet pendler den mellom meg og Gud med en brevdues forbløffende retningssans, og skriver setninger i luften.

Kanskje Gud begynner der troen slutter, og siden jeg ikke er Gud, må jeg finne meg i å leve med både tro og tvil. Troen kan sveve, flykte, svikte og trøste, og jeg tror det eneste jeg kan kreve, er at den er ærlig. Kanskje den vil vokse om jeg får rensket de forbudne fruktene ut av sennepshagen.

Jeg tror. Hjelp min vantro.

Jeg vil forøvrig anbefale alle å lytte til dette intervjuet av Elvira Nikolaisen som snakker om sin vandring fra tro til tvil, akkurat så ærlig og reklamefritt som jeg liker det. Jeg elsker NRK. Bildet er laget av Marilyn S. Mylrea

Morten og den usynlige komitéen

2006-01-29T08:51:00.000+01:00

Jeg sitter og er ung, bare 27, utenfor en gammel manns rom. Døra står på gløtt. Herr Lorentzen er gammel og syk, og jeg sitter her for å hindre at han står opp på egenhånd. Jeg har, i åtte timer en natt til søndag, ansvar for hans brukne lårhals og for å trenge gjennom den uberegnelige demensen når han våkner og tror det er morgen. Han har et gammelt bilde av en ung og nygift kvinne på veggen. Jeg vet ikke om hun lever, og det gjør sannsynligvis ikke han heller.

Den litt ujevne, nesten trassige pusten hans gir meg følelsen av håp og skam på en gang. Håp, fordi jeg er ung. Skam, fordi jeg så ofte har vært gammel nok til å vite bedre, til å vite at livet ikke må sløses bort.

I forrige uke våknet jeg på en madrass på et kjøkken i Halden, fortsatt mett etter gårsdagens hvitløk krydret med kylling, slik min venn liker å lage den. Den aller første vårsolen skinte på veggen, og det var vidunderlig underlig å for en gangs skyld kjenne seg som et normalt menneske. Jeg gjorde det alle normale mennesker burde gjøre på en fridag; jeg sto opp og la meg på sofaen.

Kontrasten var skarp nok til å skjære seg på. Forskjellen mellom denne morgenen og timelange angstanfall, månedslange selvmordstanker, måltider spist i ren nødvendighet, og den nesten fysiske følelsen av at hjernen revner, er stor nok til at de fleste kan oppholde seg i dette mellomrommet et helt liv og dø med tilfredshet og uten anger.

Jeg kjente en ro og et sug i magen, som om jeg hadde tatt heisen fra øst til vest.

Veien -fra å frykte og flykte fra livet til å omfavne og bryte håndbak med det- er kronglete og absurd. Fra å dagdrømme til å si; dette ER livet, når man står til anklene i skitne tallerkner og annen oppvask. Og ikke bare oppvask - fremtiden bringer regninger, reparasjoner, søknader, Jesus, tegnspråk og forsovelser, for å nevne noe. Og innimellom kommer jeg til å le meg halvt ihjel i pur lykke, og jeg ser ikke bort fra at jeg noen morgener vil bli vekket av et kyss, og senere på kvelden servere den samme munnen hjemmelagde pannekaker og etterpå se henne sove. Og så kan vi, eller jeg alene, stå opp og betale regninger igjen. Det er egentlig ikke måte på hvor mye som skal gjøres.

Det blir ikke lett. Jeg har opplevd å være så sår og bedratt at jeg heller ville hatt nyrestein uten morfin, også etter at jeg nylig bestemte meg for å prøve å leve. Og jeg vet det vil skje igjen. Men jeg er her. Jeg flykter ikke lenger.

Jeg er ikke naiv nok til å si at ingenting vil stoppe meg. Det er umulig å slå fast at jeg vil klare meg. Jeg har bare bestemt meg for å prøve, og det er en seier i seg selv, for livet er en krysning av maraton og Ludo som jeg har gjort mitt beste for å ikke delta i. Jeg har vist fram meldingsboka mi hvor det står at jeg er syk og ikke kan bli med, og mange av underskriftene har vært falske.

Herr Lorentzen kommer kanskje ikke til å leve så mye lenger enn han allerede har gjort. Kanskje ikke jeg heller. Kanskje jeg dør før jeg blir gammel og eventuelt dement nok til å glemme om livet mitt var godt eller dårlig. Men planen er altså å leve før jeg dør.

Det er allerede så mange medlemmer i den usynlige komitéen som bestemmer over livet mitt, at jeg like godt melder inn meg selv. Og velkommen skal jeg være.

Bildet er laget av Kristen Hassenfeld.

Til opplysning

2006-01-27T10:24:00.000+01:00

"Jeg fatter ikke hvorfor jeg gidder å lese Mormons bok. Den er så kjedelig."
-David Å.

Alt den mannen gjør for oss... etter mye jobb og venting har nå Asfaltevangeliet bare den aller siste finpussen igjen, og første visning blir i Kristiansand 23. mars. Ta kontakt med David på hqfilm@gmail.com om du vil få satt opp en visning på den lokale kinoen, bedehuset, kommunestyremøtet eller andre egnede steder. Det er litt viktig at filmen blir satt opp på kule steder med god kaffe, siden jeg har tenkt å bli med som roadie.

Halleluja, for faen

2006-01-25T17:05:00.000+01:00

I am hanging in the balance
of the reality of man
like every sparrow falling
like every grain of sand
-Bob Dylan-

Hele verden, hele denne planeten, er en lukket avdeling. Ingen har valgt å være her, og ingen slipper ut. Alle må spise sure piller. Vi blir nødt til å finne en måte å tenke på, et perspektiv å se det hele fra. Hvordan vinkler man livet? Hvordan skal man forstå noe som i utgangspunktet er ubegripelig?

Selv har jeg for det meste sett livet fra undersiden og sidelinjen. Jeg har tidligere skrevet om alternative vinklinger på Jesus, og i dag har jeg tenkt på en ny. I Taoismen og andre østlige filosofier er yin/yang et grunnleggende konsept. Kort fortalt handler det om at tilværelsen består av motsetninger, kvinne og mann, lys og mørke, styrke og svakhet og så videre, og det ene gir ikke mening uten det andre. Utfordringen ligger i å finne balansen og harmonien. I kampsport, f.eks, lærer man å finne balansen mellom stødighet og bevegelighet, mellom styrke og presisjon.

Jeg er lei av tankegangen, troen og tvilen som alltid skal være så absolutt, så umenneskelig ensidig, så overåndelig eller åndeløs, det frustrerende hensynsløse i å si "bare be!" eller "det finnes ingen Gud!"

Jesus slår meg som en balansert mann. Han gjenopprettet balansen mellom Gud og mennesker, han satte ikke hardt mot hardt, han overvant døden i stedet for å avskaffe den. Han har en harmoni. Han visste at den fysiske verden er jævlig, derfor plasserte han himmelriket på innsiden av dem som tror. Han synger i dur når resten av verden har låst seg fast i moll. Og han sa kryptiske ting som at "den største skal bli den minste", og at den som vil være stor, skal være alles tjener. Selv var han en Gud som valgte å bli menneske. Han møtte hardhet med nåde. Hjernen brister ved tanken.

Jeg tror den samme harmoniske Jesus har hvisket meg noen ting i øret i det siste. Han har sagt at jeg ikke blir sterk før jeg tillater meg selv å være svak. Han har antydet at veien til himmelen noen ganger går gjennom helvete, at stoltheten finnes på den andre siden av skammen. Og jeg tror han har lovet meg at min styrke er min svakhet.

Og kanskje det finnes en slags balanse i dette at min tro er svak, men at han jeg tror på er sterk.

...og vi er igang...

2006-01-23T00:33:00.000+01:00

"My arms are too short to box with God" - Johnny Cash

Jeg har, etter en tid i en vektløs tilstand av nervepirrende agnostisisme, kommet til at Jesus er og blir en del av livet mitt, enten jeg tror på ham eller ikke. Ikke bare er han der (evt. ikke) helt uavhengig av om jeg tror det eller ikke, men han har allerede påvirket livet mitt så mye at jeg ikke kan reversere det eller viske det ut. Og er han der, vet han at jeg trenger ham.

Jeg vet ikke helt hva som har gått galt. Jeg vet ikke hvor gleden og stødigheten falt. Bare at det sannsynligvis er min egen feil, som vanlig. Kanskje freden tillot gammelt grums å flyte opp til overflaten igjen. Jeg har aldri villet innse at livet består av kamper. Dvs, jeg har alltid kjempet som en gal, stort sett mot egne vrangforestillinger og andre spøkelser, men aldri godtatt at det er meningen at det skal være slik - det må ha vært noe jeg har misforstått et sted. Det er meningen at livet skal være enkelt, har jeg trodd. Og jeg synes det er urettferdig at jeg skal føle meg fanget igjen, etter å for første gang ha opplevd et helt år som nesten bare har vært bra.

Og jeg har fått det for meg at jeg må kjempe, at jeg ikke kan sove lenger, at there comes a time in every man's life og så videre. Så jeg tente en røyk og sa ok. Greit. Bring it on. Mareritt, demoner, halvgrodde sår, gamle spøkelser, noe så umaskulint som ubearbeidede følelser, hit me! Jeg brettet opp ermene og forberedte meg på å blø. Bli fri eller å dø i kampen. Bli mann. Jeg var så klar.

Og ingenting skjedde. Den sitrende spenningen ble avløst av skuffet forventning. Ingen kom, jeg så ingen drager, ikke en eneste overmann, jeg sto alene i bokseringen, ensom på slagmarken, og jeg ble sint på denne fienden jeg ikke visste navnet på.

Dermed har jeg lurt; hvem skal jeg sloss mot? Hvor skal jeg slå? Og jeg kjenner meg så fordømt ensom, for man kan ikke invitere venner med seg i en kamp som står mann-mot-mann, og motstanderen har gjemt seg. Med mindre...

Med mindre motstanderen er enten meg selv, eller Gud. Og ærlig talt vet jeg ikke hvem jeg frykter mest. Jeg vet ikke engang om jeg skal kjempe med eller mot Gud. Jeg leste nettopp om Jakob, som i en lang rekke absurde hendelser, ble angrepet av en engel midt på natten, sloss til daggry, og så fikk vite at han hadde "sloss mot Gud og mennesker, og vunnet." En absurd historie. Omtrent like realistisk som min egen. Jeg tror at om jeg skal kjempe mot Gud, vinner jeg ikke ved å være sterk, men tvert imot ved å være tøff nok til å gi opp. La ham slå meg ned, sende meg til sengs og hente to Paracet.

Jeg tror det er meg selv jeg må beseire. Og jeg tror dette slaget blir det vanskeligste, det mest blodige, det svetteste, det mest langtrukne og minst heroiske av dem alle - jeg må overvinne min egen negativitet. Tenke positivt, rett og slett. En barnslig holdning vs. et helt helvete av skuffelser. Når pengene og dopapiret er borte, når noen avviser meg, når jeg driter meg ut, når jeg får bekreftet min skrøpelighet, når alle andre har bedre kontakt med Gud enn meg. Jeg må knuse mitt eget speilbilde.

Dette blir tøft. Det blir forhåpentligvis jeg også.

Gud hjelpe meg.

Sjarmørskolen

2006-01-20T09:35:00.000+01:00

Jeg fikk nylig en email. Her er den, og mitt svar.

Hei Morten!
Heisann.

Jeg heter Malin Østli og jobber for TVNorges nye tv-program som heter Sjarmørskolen.
Jaha.

Jeg ser etter unge, morsomme, smarte og verbale gutter i alderen melloem 20 og 40 år.
Du er ikke den eneste.

Jeg har via forskjellige blogger funnet frem til deg, og synes du ser ganske passende ut for hva jeg søker!
Du har altså ikke lest blogen min i det hele tatt.

Du finner mer informasjon på http://www.tvnorge.no/
Jeg vet allerede mer enn nok.

– og hvis du ser under rubrikken Programdeltakelse finner du litt mer om Sjarmørskolen ved bildet av programlederen Sigurd Sollien.
Altså, let me get this straight - jeg er "ung, morsom, smart og verbal," men du har likevel vurdert det dithen at jeg trenger å gå på "sjarmørskole".

Vi har fortløpende intervjuer
Ja, jeg håper det ville gått fort skulle jeg finne på å drikke meg full nok til å møte opp.

og jeg kunne tenke meg å invitere deg på et helt uforpliktende intervju i løpet av de kommende ukene. Det jeg kan si utenom den informasjonen du finner hos TVNorge er at vi ønsker å lage et program som kan sies å være litt beslektet med Tufte IL. Beslektet på den måten at du ikke kan bli stemt ut av programmet, at det dreier seg om et program som ikke fokuserer på konflikter og at du får bli med på mange morsomme og lærerrike opplevelser.
Og som en bonus vil jeg, som Tufte IL, få gleden av å fremstå som hele nasjonens ganske talent- og hjelpeløse, men dog sjarmerende favoritt? Don't think so. Forresten, "lærerrik" må vel bety noe slikt som "overflod av lærere". Ordet du leter etter, er "lærerik".

Hvis dette høres interessant ut for deg, ta gjerne kontakt med meg via mail eller telefon. Nederst i mailen finner du numrene mine.
Håper du ikke har satt kaffen i halsen, eller har fått et lite sjokk etter denne kanskje noe uventede mailen.
En kanskje noe uventet mail, ja, så absolutt.

Jeg håper jeg hører fra deg,
Med vennlig hilsen Malin
Det gjør du nok ikke, men du er velkommen innom blogen min. Det er ikke meningen å være stygg med deg, men jeg vil tro TVNorge er like drevne som parkeringsvakter når det gjelder å ta imot kjeft og spydigheter, så du tåler det sikkert.

P.S. Ble tipset av David Å.
Måtte han brenne.

En protese mindre enn et sennepsfrø

2006-01-18T19:20:00.000+01:00

Hjertelig takk for kommentarene på forrige post. Jeg håper det kommer flere, og jeg legger kanskje en permanent link til dem, her ved siden av. Fra mitt ståsted er disse kommentarene blogens lyse bakside.

Da jeg var liten, skrev jeg et brev til Gud og kastet det ut takvinduet. Og i dag tenker jeg at vi gjør det samme - vi strekker oss litt, legger på noe ekstra, slåss litt om oppmerksomheten for at Gud skal høre oss. Bønnene skal jo nå helt opp til himmelen. Det er nok derfor vi gjerne ber med bevingede ord.

Jeg har ikke sett mye til Jesus i det siste. Kanskje jeg leter på feil steder. Han forlot oss og sa, "dere er mitt legeme." Det høres lovende ut, for gudbedre som jeg trenger kjøtt og blod, en stemme, hender, et øre. Noe konkret å tro på og forholde meg til.

Om Jesus snakket sant, er jeg en del av hans kropp. Men jeg har alltid følt meg mer som en torn i siden enn som et brukbart organ. Noen ganger er jeg bare en dekorasjon, en tornekrone.

Jeg har aldri hatt sansen for å spille Uno og drikke saft og leke stolleken og andre snille alkoholfrie ting som kristne gjerne gjør, de drar på bli-kjent-leir, de tar bussen et sted og setter opp et koselig dramastykke og blir kristenruss og det er skikkelig rock 'n roll å være våken et helt døgn. Jeg har vært med på det, men aldri en del av det. Og nå ser jeg på bilder av disse tingene, smilende ungdommer på tur, og jeg vet at jeg kunne spilt Uno en uke i strekk om jeg bare kunne få det samme glimtet av tilhørighet som jeg skimter i øynene deres.

Nå er det ikke slik at jeg ikke har noen tilhørighet, jeg ser den ofte i en gategutts ansikt, og den er alltid til stede i øynene til mine skadeskutte venner. Men det hadde vært fint å oppleve at man hører hjemme hos normale og straighte folk også. Unnskyld, kristne, for at jeg har snakket så stygt om dere. For til tross for den teite kulturen, det uforståelige språket og den generelt glade snille milde kristendommen deres, er jeg egentlig ganske misunnelig. Jeg skulle ønske jeg var en av dere.

Det drømmer jeg om.

Og jeg drømmer om å bo i Kina, jeg sitter på trikken og fantaserer om å kunne spise kinamat hver dag. Og to netter på rad har jeg drømt at hunden min ikke er død likevel, at jeg fortsatt har noen jeg bare kan elske, et individ hvis eneste hensikt er å bli gledet av meg på en vidunderlig ukomplisert måte. Jeg drømmer om å ikke føle meg tissetrengt i hodet.

Jeg ber ikke om så mye. En dagstur til hundehimmelen hadde vært mer enn nok akkurat nå. Men her er jeg, og jeg er ikke død, og kommer nok ikke til å dø med det første. Og om Gud er her, er han nok mer trofast enn meg. Før Jesus stakk, snakket han om å komme tilbake, og spurte "mon om jeg finner troen på jorden?" Jeg vet ikke, men om Jesus er Jesus, klarer han nok å finne et sennepskorn i ørkenen.

Hva drømmer du om?

2006-01-17T07:45:00.001+01:00

Jeg vil vite hva du drømmer om. Fortell det til onkel Morten. Skriv en kommentar. Trenger du betenkningstid, så tenk på det, jeg tror det er viktig å vite hva man drømmer om. Jeg blir sur hvis jeg ikke får minst 25 kommentarer.

Om Jesus, Jonny og Satan

2006-01-16T03:53:00.000+01:00

som avtrykket etter en uventet klem
som røyklukt og støv når jeg åpner mitt hjem
som smerten hos den som blir lurt og bedratt
- jeg hører deg puste.
du er her fortsatt -

som varmen fra hender som nesten kom nær
som strømmen i gnistrende tordenvær
som sitringen fra mange tusen watt
- jeg hører deg hviske.
du er her fortsatt -

som engler og djevler jeg møtte som liten
som venner som døde med vilje og viten
som mørket som kommer hver eneste natt
- jeg hører deg mumle.
du er her fortsatt -

som sevje som sover i bladløse trær
som lenken fra meg til den jeg har kjær
som lysende øyne i klorende kratt
- jeg hører deg snakke.
du er her fortsatt -

som drømmen om livet, som livsgnisten selv
som uthulte menneskers tragiske skjell
som barn som ble funnet og slått og forlatt
- jeg hører deg rope.
du er her fortsatt -

som minnet en morgen, etter en drøm
som elvenes stille og evige strøm
som et virus som gjør deg mager og matt
- jeg hører deg gråte.
du er her fortsatt -

Not your man

2006-01-09T00:07:00.000+01:00

I'm your man - Leonard Cohen

It ain't me babe. It ain't me you're looking for - Bob Dylan

Det ville vanligvis være en ære å kunne sammenligne seg med Dylan, men ikke nå. Ikke når han sier slikt. For det passer for godt. Det er ikke jeg som kan redde deg. Det er ikke jeg som kommer til å holde ut. Det er ikke jeg som kan høre hva de gjorde mot deg uten å måtte kaste opp. Det er ikke jeg som kan tilgi dem og dermed leve med det, det er ikke jeg som kan unnskylde Gud for at han lot det skje. Det er ikke jeg som kan være din klippe og tilflukt. Det er ikke jeg som kan gjenopprette din tro på mennesker og deg selv. Jeg beklager.

Og ironisk nok må jeg skuffe deg fordi jeg er glad i deg. Deg som jeg har kjent lenge, deg jeg nettopp har møtt, deg jeg bryr meg om. Hadde du vært en ukjent i et fjernt land, fortalt på Dagsrevyen, hadde jeg tålt det. Kanskje jeg ville sendt penger og gode ønsker et sted for å døyve min dårlige samvittighet over å ha det godt. Men du er her. Nå. Jeg vet ikke hvorfor du kom til meg. Fikk du teften av medmenneskelighet, av håp? Forsto du, som sant er, at jeg bryr meg? At å se ditt knuste hjerte ville slå sprekker i mitt eget?

Det blir for nært, det kommer innenfor filteret som lar oss sove, filteret som beskytter oss når vi ser på nyhetene. For du er et menneske. Og på en eller annen måte lever du fortsatt. Tråkket på av tusen medmennesker, spyttet på, stukket og ødelagt. Livet ditt er som tusen tær som smeller inn i tusen bordbein om og om igjen. Du får meg til å tro på helvete, og at helvete finnes på jorden.

Kanskje er også jeg med på å ta håpet fra deg. Men jeg må være ærlig. Jeg kan ikke henvise deg til maktesløse psykologer, og jeg har bare svak tro på mirakler. Dog, det er et mirakel at du i det hele tatt lever.

Unnskyld. Jeg strekker ikke til.

Men jeg håper du kan ta det til deg at jeg beundrer deg i ruinene av det som skulle vært livet ditt. Jeg ser opp til det faktum at du fortsatt kjemper. Og jeg tror faktisk du kan bli ny og fri. Jeg tviler bare på at jeg kan hjelpe deg med det, og jeg er nesten sikker på at jeg ikke vil klare å være tilstede engang. Fødsler er blodige greier.

Jeg orker ikke hate dem. Da dreper de meg også. Og da blir jeg enda mer maktesløs.

Det er nok ikke min oppgave å redde deg likevel. Det er du som må redde meg. Det blir din jobb å bevise at det går an å stole på noen, at det går an å reise seg, at det finnes noen som både kan føle med og hjelpe. At det finnes sterkere menn enn meg. Du trenger ikke min nåde, for du er uskyldig. Det er jeg som trenger din.

Jeg gir deg ikke opp. Jeg må bare innrømme at jeg er for svak. Jeg kjenner meg omtrent like mektig som en korsfestet mann. Men jeg har ikke hans evne til å bære din smerte. Jeg kjenner meg som mannen som avviste den korsfestede mannens mor da hun lette etter et herberge. Jeg kjenner meg som Peter, men i motsetning til ham skal jeg komme min egen utilstrekkelighet i forkjøpet og si dette; du må nok gå et annet sted. For all del, sitt her, sov her, vær her. Men la meg slippe å ikke strekke til.

I'm your man, synger Cohen, og jeg kan ikke synge med lenger.
Dylan synger it ain't me babe, og jeg må si "me neither".

Kanskje de har rett når de sier at jeg er altfor godhjertet.

Hilsen en fallen og naken fyr som trodde han var en engel.

Funky Productions presents...

2006-01-08T22:15:00.000+01:00

The Amazing Funky Twins

Svevn

2006-01-06T00:30:00.000+01:00

"I don't want comfort, I only want to sleep."

Beklager, målfolk, jeg holder meg foreløpig til bokmål. Men svevn vil alltid være det beste ordet for søvn, derav tittelen.

"Svevn" gir meg andre mentale bilder enn "søvn". Svevn bevarer det svevende og uklare ved søvnen, det fredelige og utilgjengelige. "Søvn" betyr bare å være bevisstløs. Silje ba meg skrive om søvn, og det synes jeg var en god ide. Vi tilbringer omtrent en tredjedel av livet i en tilstand vi egentlig vet lite om, og husker enda mindre av. Alle som har lidd av søvnløshet vet hvorfor søvnberøvelse er en av de mest effektive torturmetodene man har funnet på. Og alle som har vært våkne lenger enn de andre og lyttet til lavmælt jazz, vet at jenter blir enda finere når de sover.

Jeg synes egentlig det er kjedelig å sove, selv om jeg ikke får med meg at jeg gjør det. Søvnen er som regel forlokkende bare fordi det er så slitsomt å være våken. Vi vet ikke engang om vi har sovet godt, før vi våkner. Det siste året har jeg, pga. av ustabile arbeidstider, gleder, depresjoner og ren latskap, tilbragt mye tid i tilstanden mellom søvn og bevissthet. Det kan være skummelt, fordi man er våken nok til at alt blir ufiltrert virkelig, men for søvnig til å kontrollere det. Om natten får man besøk av både engler og spøkelser, anger og håp.

Det jeg liker best ved å flyte mellom søvn og våkenhet, eller å svevne om du vil, er å lytte til musikk. Da hører jeg musikk jeg aldri har hørt før, den blir skapt spontant ett eller annet sted inni meg selv, og jeg hører den veldig tydelig. Men i motsetning til når jeg sitter med gitaren, bestemmer jeg ikke over den. Prøver jeg å blande meg inn, forsvinner den, og jeg må vente på den, som en ornitolog på jakt etter nesten utdødde fugler. Og det er den beste musikken jeg har hørt. Det vet jeg, selv om jeg ikke er i stand til å huske melodiene og rytmene. Noen ganger gir den meg tårer i øynene. Det var forresten en lignende tilstand jeg noen ganger prøvde å oppnå med rusmidler. Hadde jeg klart det, ville jeg nok ikke sluttet med det.

Du har kanskje lurt på hvordan det føles å sovne. Det er ikke mange som vet det, for hukommelsen slår seg av før man lukker øynene og kroppen slokner. Men vi opplever det stort sett hver natt. En gang våknet jeg rett etter at jeg sovnet, og kunne huske hvordan det føles; det er omtrent som å synke ned i et mørkt og stille vann med åpne øyne, frivillig. Det er en god følelse. Du opplever det sannsynligvis selv. Du husker det bare ikke. Har du en viss grad av døgnrytme, opplever du et lite paradis minst et gang i døgnet; du sovner.

Men som med alle paradis, oaser og himler; før eller senere må man forlate dem. Det kan være brutalt. Som den gangen jeg våknet i et iskaldt badekar etter fire timer. Jeg både så ut, og følte meg som, en svulmet blek rosin.

Det er ikke alltid noe gøy å være våken. Det står noe i bibelen om å være våken, og de versene har sannelig gjort mange mennesker søvnløse, for de har fått dårlig samvittighet over å ha det bra og kose seg. Derfor er jeg glad for at Jesus også snakket om hvile. Jeg tror en del fysiske ting gjenspeiler det psykiske og åndelige. Både kroppsbyggere og småbarn vokser faktisk mens de sover, selv om de er håpløst opptatt av uvesentlige ting når de er våkne. Man blir dum og svak av å sove for lite. Kanskje det er derfor så mange av oss prøver å vokse ved å strekke og tøye seg, løpe, kjempe og studere. Vi holder hverandre våkne uten å se at det egentlig gjør oss sløve og svekker dømmekraften. Vi tillater ikke oss selv å synke, å drømme, å høre den nydelige musikken som ikke finnes andre steder enn i det øyeblikket vi har bestemt oss for å hvile.

Jeg har sovet mye og ofte i det siste. Og selv om jeg har blitt vekket på sofaen til ukristelige tider og måttet ta trikken tilbake siden jeg sov forbi stoppestedet jeg egentlig skulle av på, har jeg vokst ganske mye. Helt uten å prøve på det eller fortjene det. Igjen må jeg innse at ånd og fysikk har noe til felles, og at Jesus hadde rett når han beskrev Guds rike som et slags bakvendtland - den siste blir den første, den største blir den minste og så videre. Han snakket også om å bli født på ny, og selv tror jeg gutter dør og menn blir født i storm og krig. Da jeg var liten, gikk jeg ofte inn på låven når det var uvær. Jeg gleder meg til å gjenoppleve følelsen av å sitte i høyet mens det blåser og regner på blikktaket over meg. Jeg vil gjøre som Jesus i båten - ta en lur mens verden stormer og revner.

Den som sover mest, minker minst. Dessuten synder han ikke.

Tekst-TV og Guds stemme

2006-01-03T13:21:00.000+01:00

Jeg krangler i gjennomsnitt to til tre ganger i året. Dette bildet er fra den eneste trivelige krangelen jeg har hatt. Grunnen til at det var trivelig selv om vi var sinte på hverandre, er at jeg kranglet med en person som på mange måter er åpen. Hun synes det er naturlig å si hva hun mener, og hun uttrykker seg slik hun føler for, og i dette tilfellet følte hun for å skrive det på den støvete TV-skjermen min. Hun skrev både fuck you og unnskyld. Jeg tar det som et tegn, ikke bare på at det er på tide å tørke støv, men på at mennesker ellers er begrenset i måten vi kommuniserer på. Jeg lot skriften på TVen stå en stund, for det fikk meg til å tenke. Det er noe symbolsk ved det å skrive i støv.

Jesus skrev i sanden. Ingen vet hva, men jeg liker å tro at det var en liste over mine feiltakelser og nederlag. Det ble i alle fall visket ut. Ellers skrev han ingenting, kanskje fordi han hadde planer om å fortsette å snakke til alle som vil lytte, i stedet for å gjøre oss alle til bokstavryttere. Gud er ikke stille, derfor frustrerer det meg at så mange begrenser hans stemme til en bok man må ha utdanning for å forstå. Det er ikke slik at teologien fører deg nærmere Gud. For når man nærmer seg Gud, skjer det noe, og jeg har møtt folk som har høye grader i teologi men som er blottet for både kjærlighet og sunn fornuft. De kan mye, men de vet egentlig ingenting.

Hvorfor definerer og begrenser vi Guds tale til en bok, når denne boken selv forteller hvordan Gud har vekket folk om natten, hvisket i drømmer, satt fyr på busker, tordnet i skyer, sendt engler, skrevet på veggen, og ved minst en anledning snakket gjennom et dyr?

Når ble Gud stille? Hvorfor tror lærde(!) mennesker at Gud bare snakker gresk og hebraisk?

Jeg tror ikke han er stille. Jeg tror det er vi som ikke lytter, jeg tror det er vi som ikke leter, for vi tror vi vet hvor alt ligger. Men jeg må følge mitt eget hjerte, ikke en annens hode.

Kanskje vi tror Gud er fåmælt fordi vi selv er slik. Jeg tror mennesker ligner på Gud, og derfor tror jeg bl.a. at Gud har følelser. Men noen ganger ser vi Gud i menneskers bilde, ikke omvendt. Det gir f.eks lite trøst å snakke om Gud som en far hvis faren din pleide å slå deg. Derfor blir jeg så glad når jeg møter levende mennesker som hun jeg kranglet med. For de ligner på Jesus. Mennesker som føler, leker, gråter og tilgir. Mennesker som lever.

Noen ganger vet hun ting som ingen har fortalt henne (igjen - som Jesus). Hun ringte meg en dag for å fortelle meg at jeg kommer til å bli fri. Jeg vet det er sant, og jeg har klamret meg til det siden jeg foreløpig ikke vet når eller hvordan det skal skje. I forgårs slapp jeg taket i håpet, for da kom vissheten. Jeg våknet og visste at jeg vil bli fri, også fra ting jeg ikke vet at jeg er bundet av. Jeg gleder meg. Mest av alt gleder jeg meg til å dele friheten, for frihet er som nåde og kjærlighet. Den kan gis videre.

Stay tuned.

Et annet sted

2006-01-01T10:55:00.000+01:00

han sa: du må følge hjertet ditt
hun sa: livet blir aldri smertefritt
profeten sa: hjertet er svakt og forknytt
og Gud hvisket: kom. Jeg vil gi deg et nytt.

hvem vil by aller mest for min sjel?
hvem er så halv at jeg kan bli hel?
en plaget mann sa det jeg trengte å høre
og Jesus har gjort det jeg prøver å gjøre

og sagt alt det jeg prøver å si
og vært der jeg er redd for å bli.
de sa: gå vekk! Og Jesus sa: kom!
- han snakket om fred. De snakker om dom.

hvor er du, Jesus? Og hvor er jeg selv?
jeg ser deg ikke, er du her likevel?
vil du gi meg tilbake det de har tatt?
var det du som strøk meg på kinnet i natt?

var det du som alltid trodde på meg?
selv om jeg ikke alltid trodde på deg?
var det dine tårer som rant som en foss?
gråter du? lengter du? savner du oss?

Jesus, syng en salme for meg
og for dem som aldri kan reise seg
slå på en bjelle for alle som døde
grav frem en brønn i det tørre og øde

la tvilen komme oss til gode
gi oss et hjem på på en annen klode
et annet liv på en annen planet
gi oss litt tid

og en evighet.

Villmenn, ladies and gentlemen

2005-12-31T14:40:00.000+01:00

Jeg har lyst til å drepe et stort dyr og servere det til noen jeg er glad i. Jeg mistenker gentleman-instinktet for å egentlig være ganske dyrisk. Som å sette slips på en huleboer.

Det er sikkert ikke lett å være jente heller.

Funky vafler

2005-12-30T15:14:00.000+01:00

en dæsj sukker
en slurk melk
et dryss vaniljesukker
to frittgående egg uten skall
en sprut stekemargarin

mel

Ja, du verden. De som kjenner meg vet at det å ta noe som en utfordring, i seg selv er en utfordring for meg, og at det ikke er et sjakktrekk å først bestemme at en beboer skal skal spise sunnere, dvs. hjemmelaget mat, og så overlate til meg å faktisk lage denne maten. Jeg mener, folk romsterer på kjøkkenet mitt og spør om jeg har en jerngryte, og jeg må svare "jeg vet ikke." Og jeg er sønn av en mann som en gang serverte svidd spaghetti (men han er en råtass på speilegg).

Men i dag snudde jeg verden på hodet. Jeg stekte vafler. Ikke bare stekte jeg dem, jeg laget dem. Jeg brukte råvarer og ingen oppskrift. Jeg var rene mesterkokken der jeg justerte tykkelsen på vaffelrøra med mel og mumlet "oh baby" for meg selv. Greit, ingen har gitt min mor og de millioner andre vaffelstekende kvinnene noen medalje, men for meg var det en liten revolusjon. Jeg kjente meg rett og slett litt mandig der jeg kunne servere de andre varme, velsmakende vafler. Det vil si, de manglet kanskje litt sukker, men det gjør ikke så mye siden jeg uansett pleier å spise dem med melkesjokolade på.

Ja, jeg vet dette sier altfor mye om hvor hjelpeløs jeg kan være. Men det vitner også om håp, om framsteg, en fremtid for menneskeheten. Min plan for å redde verden begynner visst på kjøkkenet. Om en stund blir jeg kanskje i stand til å forstå forsikringskontrakter og andre voksne ting også.

Neste gang Jesus kommer til jorden og vil mette noen tusen mennesker med fisk og brød, skal jeg pirke ham på skulderen og si "hey... jeg kan steke vafler."

Og om du kommer innom før den tid, skal du få vafler du også.

"Vafler" høres forresten ut som noe man gjør, ikke noe man spiser.

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu del II

2005-12-29T22:42:00.000+01:00

Det er ikke noe galt med deg

2005-12-28T18:27:00.000+01:00

Det er ikke noe galt med deg.

Selv om du tilbringer en hel dag på sofaen og ikke orker å spise. Selv om du går på jobb neste dag med angst i magen og klump i halsen. Selv om hodet ditt er fullt av tanker du ikke vil tenke. Selv om du ikke klarer å være normal.

Det er ikke noe galt med deg selv om du har lyst til å dø. Du er ikke alene selv om du er den eneste i rommet. Du er ikke dum selv om du ikke forstår. Du er ikke kald selv om du ikke føler noenting.

Det er ikke gull, det som glitrer. De andre er like tomme som deg.

Du er ikke fortapt selv om du ikke er Jesus. Du er ikke syk selv om du ikke er frisk. Du er ikke død selv om du skjærer deg opp. Du er ikke glemt selv om du skjuler arrene. Du er ikke borte selv om det er mørkt.

Du er ikke skitten selv om de har spyttet på deg.

Du er ikke håpløs selv om ingen tror på deg. Du er ikke navnløs selv om ingen snakker til deg. Du er ikke bundet selv om du sitter fast. Du er ikke for sent ute selv om du kommer sist. Du er ikke minst selv om noen ser ned på deg.

Du er temmelig nøyaktig nesten akkurat slik som meg.

Jeg tror du kommer til å klare deg. Jeg tror du kommer til å folde deg ut som en blomst. For jeg er ikke sprø selv om jeg elsker deg.

(Jeg lurte på hvem jeg egentlig skrev dette til. Jeg kom på altfor mange navn og lista ble for lang. Men jeg håper du tar det personlig likevel).

Bildet er laget av Heleen Vriesendorp.

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu

2005-12-26T01:48:00.000+01:00

Nye eventyr, og hvorfor jeg ikke har tatt ut søpla

2005-12-25T04:24:00.000+01:00

Jeg er hjemme på stedet jeg sannsynligvis alltid kommer til å kalle hjemme selv om jeg bor på et annet sted mesteparten av året. Det er kanskje barnslig, men sannsynligvis en usedvanlig fordel å kunne kalle barndomsgården sitt hjem selv om man er voksen og sjelden er der. Ikke så at jeg kan tenke meg å flytte tilbake. Det er for få mennesker og andre siviliserte saker her. Noen ganger, når jeg er på kino med gode seter og avansert lyd, eller en konsert med et ordentlig band, sender jeg en tanke tilbake til venterommet på kaien og jukeboxen på den lokale puben.

Jeg var innom nevnte pub lille julaften. Det er visst en tradisjon her at ungdommen går ut for å feste denne dagen. En venn av meg har sagt at "du har levd hele livet inni ditt eget hode," og det har hun rett i, for jeg ante ingenting om denne tradisjonen. For alt jeg vet er det tradisjon i resten av landet også. Jeg lever tross alt ikke i hverken Norge eller voksenverdenen av fri vilje. Det er utrolig mange ting jeg ikke bryr meg noe om.

Men der satt jeg altså, midt i det pulserende nattelivet i ei bygd i Sogn, og alt var kjent, men likevel nytt. Folk så ut som før, bare eldre. Noen styggere, noen penere. To av dem som ikke var der, holder for tiden til i henholdsvis fengsel og psykiatrisk avdeling. En annen er død, en tredje i Australia. Den femte, sjette og sjuende satt fortsatt på puben. Ellers bråkte og bannet de som før, det ble snakket om nyttårsball og fitte og fartsbøter på moped, og jeg ble fryktelig glad for at jeg bor et sted hvor jeg kan velge utested etter dagsform og interesse. Alle var fulle og stort sett uinteressante. Jeg tok meg selv i å tenke "fordømte bondeknøler," men innså selvsagt at det jeg egentlig gjorde var å avfeie deres sjelsliv, personligheter og kunstneriske talenter som ikke-eksisterende, at jeg ikke tok hensyn til at de alle faktisk er mennesker som kanskje tenker på dype ting før de sovner. På den andre siden har jeg ikke så god peiling. Kanskje de faktisk bare tenker på kjønn og motor (og kanskje det er de fordømte bondeknølenes feil at jeg setter folk i bås). Jeg vil kanskje aldri finne ut hvem de egentlig er.

Så, noen ting har forandret seg, men det i seg selv er jo ingen nyhet. Forandringene er akkurat som før. Det er skremmende trygt. Og jeg tenker, hva med meg selv? Har jeg lært noe siden sist? Egentlig? All erfaring tatt i betraktning, burde jeg kunne grodd langt hvit skjegg, slått meg ned på en knaus og sittet der og vært en vis mann for lenge siden. Det er ikke det at jeg aldri lærer, men at jeg må lære så mange ganger. Det gjelder det meste fra elementær matematikk og noter til kjærlighet og å ta ut søpla.

Søpla, ja. Den står der fortsatt. Det er nok et dårlig tegn at jeg tar meg tid til å finne ut hvorfor jeg alltid lar den stå, men synes jeg har det for travelt til å ta den ut. Uansett, grunnen til at jeg ikke tar den ut, er at jeg synes det er så praktisk å ta den med når jeg f.eks skal på jobb. Problemet er at jeg glemmer den. Og når jeg har kommet opp bakken husker jeg det, og joda, det ville tatt mindre enn ett minutt å hente den, men da ville det vært et arbeid. Det ville vært upraktisk, det ville vært bare én lusen flue pr. smekk. Jeg er rett og slett så praktisk anlagt at folk tar meg for å være lat. Og så glemmer jeg at jeg har glemt det, helt til jeg kommer hjem. Det hele blir en kamp mot min egen hukommelse.

Som sagt, jeg har stort sett levd inne i mitt eget hode.

Og der har jeg funnet ut, ikke bare hvorfor jeg er slik, men hvordan jeg skal løse problemet - jeg setter søpla foran utgangsdøra. Det må funke. Det er enkelt og tilsynelatende voksent, men med et stikk av nederlag - må jeg virkelig behandle meg selv som en distré autist for klare daglige gjøremål?

Dette er symptomatisk for livet mitt, og kanske for ditt. Det fortsetter å overraske meg at min ærlighet, som begynte som et resultat av ren oppgitthet, får folk til å si at "det var godt å lese det du skrev" eller "jeg kjenner meg så godt igjen". Altså handler det ikke så mye om at jeg lever i min egen utilstrekkelige verden. Nei, alle andre er visst like hjelpeløse. Og jeg som tenkte at "jeg må bli som dem..." Jeg vet ikke om jeg skal bli lattermild eller desillusjonert. Det er kanskje ikke rart man kan få følelsen av at hele landet er en stor forbedringsanstalt.

Og nå er klokka blitt over fem på natta og jeg klarte ikke å legge meg til vettug tid denne gangen heller. Jeg vet ikke om jeg har forsovet meg til livet eller om det er dette som er livet.

God morgen i alle fall.

Chain gang

2005-12-23T01:31:00.000+01:00

The more and the merry

2005-12-22T16:32:00.000+01:00

Til Gud og julenissen og hvem det ellers måtte angå.

Jeg skulle ønske ørkensanden ble mettet av vann i stedet for tårer og blod. Jeg skulle ønske Gud og hvermann kunne møtes og snakke sammen. Jeg skulle ønske de kristne avisene var fulle av kjærlighetserklæringer til homser og muslimer og Trond Giske. Jeg skulle ønske jeg kunne redde verden på en halvtime, som Supermann, eller i det minste å mette 3000 mennesker, og jeg skulle ønske jeg kunne se like kul ut som Elvis mens jeg gjorde det. Jeg skulle ønske at Jesus ikke var kristen. Jeg ønsker meg noen som ønsker seg meg.

Akkurat nå ønskes det over hele verden. Noen skriver dem ned og gir dem til mor, andre formulerer dem i bønner som de triller ut i universet som terninger, i håp om å påvirke spillet i en eller annen grad. Jeg skulle ønske vi slapp å bli voksne og måtte lære reglene i et slags kosmisk Ludo-spill. Voksenlivet er et spill. Og jeg tenker ære være barnet som tror på julenissen. Jeg ville blitt redd om jeg møtte en fire år gammel ateist. Jeg kan uansett ikke klandre noen som tror på en nisse som kommer til de snille barna. Selv tror jeg jo på en Gud som kommer til de slemme barna. Jeg er størstemann i barnehagen, kan du si.

Noen ønsker har jeg allerede fått oppfylt, uten at jeg visste at jeg ønsket meg det. F.eks våknet nylig ei jente på sofaen min og sa "det er andre lyder her enn hos meg." Utilsiktet poesi. Og jeg fikk gleden av å hente kaffe til henne, og jeg visste at det var en spesielt nydelig situasjon som ville gått mange hus forbi. Min planet kan være ensom og tørr, men noen ganger går livet i rolig valsetakt også. Noen ganger skal det ikke mer til for å redde dagen min. Jeg skulle ønske ingen måtte gjennomgå mørket jeg har sett så mange ganger. Og jeg skulle ønske at de likevel kunne få se hvor varmt en stjerne kan lyse i det samme mørket. Jeg elsker alle dere som har lyst opp livet for meg.

God jul.

Hell no

2005-12-21T01:54:00.000+01:00

Døde mennesker del 2

2005-12-17T21:03:00.000+01:00

døde menneske,
var du noen gang i live?
hva er det de vil skrive
på gravsteinen din?
døde menneske,
roterer du i kisten?
husker du gnisten
som glødet mot min?

døde menneske,
hva har du å si?
har du noe å gi
til oss som ennå lever?
døde menneske,
ser du i forakt
på vår bakkekontakt,
vi som står og aldri svever?

døde menneske
som leser dette,
tar du deg til rette
eller er du allerede gravd ned?
døde menneske
som aldri har levd
og som aldri har krevd,
måtte du aldri hvile i fred!

Bildet er fra en butikkvegg jeg så på Toten. Det bor tydeligvis en lengtende sjel der, eller kanskje bare en søtten år gammel anarkist. Det var fint å se det i alle fall.

Døde mennesker

2005-12-17T20:18:00.000+01:00

Mine forbilder er en broket gjeng. Jeg skulle gjerne møtt dem alle en dag. Det hadde vært moro å høre André Bjerke diskutere med Jimi Hendrix og Jesus Kristus over litt kinamat.

En av mine forbilder er Bon Scott, den avdøde vokalisten i AC/DC. Bon Scott drakk seg ihjel. Han ble kvalt i sitt eget spy i et baksete. Jeg ser selvsagt ikke opp til måten han døde på. Jeg ser opp til måten han levde på. Ikke fordi han spredde kjønnssykdommer og alltid var full. Men fordi han faktisk levde, i motsetning til altfor mange av oss. Han levde seg ihjel. Jeg vil også leve. Jeg vil også ta sjansen, suge til meg, leve ut mine drømmer. Døden er prisen for livet, og det virker ofte som om en tidlig død er prisen for et godt liv. Det er så mange hensyn å ta. Likevel finnes det mennesker som til og med går i døden for å få lov til å leve.

Samvittigheten og frykten har mye blod på hendene. Jeg husker første gang jeg hørte AC/DC. Det var på en kristen film som handlet om hvor skummel rocken er. Et av "bevisene" for dette var et utdrag av sangen "Highway to Hell". Jeg hadde aldri hørt noe så fett. Jeg nynnet på det i årevis, vel vitende om hvor skummelt det var, mens jeg fantaserte om at det ikke var noe galt i å høre på slik musikk. Nå hører jeg som kjent på AC/DC med beste samvittighet, for jeg har møtt en Jesus som bokstavelig talt har rocket min verden, jeg har funnet ut at det er han som har gitt oss rytmen, og jeg har forstått at Guds rike ikke består av musikk, ord eller klær.

Jeg tror ikke Bon Scott og resten av bandet fikk oppleve det før han døde. Men jeg vet at de så en film om Jesus i turne-bussen, og at de ble veldig interesserte i å finne ut mer om ham. Men da de kom fram ble de møtt av kristne demonstranter som slo fast at de var satanister og på vei til helvete. De bestemte seg naturlig nok for å aldri ha noe med kristendommen å gjøre.

Slik kan mennesker på flukt fra døden nekte andre å leve. Slik stenger man dørene til himmelen for sine medmennesker. Hvor mange andre har kollidert med den kristne muren rundt Jesus? Hvor mange liv har blitt kvalt av andres moral?

Tenk om noen kunne fortalt Bon Scott at han ikke hadde trengt å dø. Tenk om vi kunne lyttet mer til det alle sjelesørgere og poeter og gamle rockere prøver å si? De spør; "lever du? Er du fri? Kveler du rytmen i ditt eget hjerte?"

Jeg har mange forbilder, men jeg er ikke et forbilde selv. Det vil si, jeg er mer levende nå. Jeg har allerede smakt døden og vært i helvete, og ikke pokker om jeg skal leve resten av livet i en skjærsild. Jeg vet ikke hvordan, men jeg vet jeg har Gud i ryggen og i morgendagen, jeg vet at selve meningen med livet støtter meg. Jeg skal stemme gitaren og trampe takten og jeg skal dele mitt hjerte og synge utenfor dusjen, so help me God and nothing but the truth. Bare gi meg litt tid. Det er mange døde bein som skal vekkes til live.

Jeg vet ikke alltid hvilken vei jeg kjører

2005-12-15T19:15:00.000+01:00

Men jeg kommer fram før eller senere. Jeg vet ikke hvor jeg skal, men jeg vet jeg kommer dit. Når man ser et speilbilde i et annet speilbilde, og i tillegg har selve virkeligheten utenfor og rundt det hele som en ramme, er det lett å miste retningssansen. Plutselig forstår man hvordan det er å være jente, fanget i et uendelig forsøk på lukeparkering. Alt man vet er at man beveger seg i en eller annen retning. Og det er kanskje bra. Forøvrig er det vanskelig å finne på nye metaforer for livet. Alle vet jo at veien blir til mens vi går, Jesus er konduktør på sporvognen, vi følger strømmen i livets seilas og så videre, og jeg aner ikke hvor vi ender opp. Bare at det går "videre", og at min båt er så liten og havet så stort.

Vi liker uansett å være på farten. Sikkert fordi vi vet at vi slipper unna hva det enn er som ligger bak. Jeg var nylig på Toten, og det var godt å komme seg ut av byen. Og da vi kjørte tilbake var det godt å tenke på at vi snart kunne tisse i et ordentlig toalett igjen, i stedet for å markere hjørnet på stabburet som noen andre hunder. Forresten, gutter liker egentlig godt å tisse ute når de kan. Det er noe primalsk og jaktinstinktivt ved å finne et egnet sted og kjenne vinden i privathåret. Like instinktivt er det kanskje at vi liker å reise bort fra der vi til enhver tid befinner oss. Alle flykter fra noe. Dårlig samvittighet, for eksempel, eller fra bygdedyr eller hele sitt liv.

Jeg skulle ønske trikken gikk til Toten, eller at den rett og slett aldri stoppet. Jeg vet ikke hvorfor, men det er lettere å tenke positivt om livet når man sitter på trikk. Man sitter der og kan ikke gjøre noe. Det minner meg om å kjøre traktor når man er deprimert - det hjelper, på en forunderlig vidunderlig måte. Livet er en eneste stor kollektivtransport - det går nesten aldri fort nok, vi blir stående fast i rushet, og det er fordømt mange som skal på.

Jeg er kanskje en idiot som sammenligner livet med en trikk. Jeg kunne jo like godt bruke det til å si at livet går på skinner, og det går jo som kjent ikke mer på skinner enn det danser på roser. Men slik er det nok med det meste - vi velger hvordan vi vil se det. Vi må bestemme oss for hvem vi skal høre på. Jeg er for tiden sykmeldt fordi jeg hørte på noen som fikk meg til å høre på meg selv og innse at jeg trenger det. Jeg er ikke sykmeldt fordi jeg er syk, men fordi jeg er meg og livet er livet. Jeg er absolutt på bedringens vei, men siden det er så vanskelig å bestemme seg for hvordan jeg skal se på det, vet jeg ikke engang om jeg har det bra eller dårlig i dag. Folk spør, og jeg svarer at "jeg vet ikke." Og vet jeg ikke hvordan jeg har det, da vet jeg ikke lenger hva jeg vet om noe som helst. Og det skremmer meg litt. Tror jeg. I alle fall hvis forutsetningen for et godt liv er å vite at man har det bra. Det skal jeg nok skrive mer om en gang det er dagslys.

Livet er som et... liv.

Det er vel dette det handler om da. At det var hit jeg skulle. Jeg har sittet i denne stolen mange ganger, det er ikke første gang jeg tenker høyt og spiser snop mellom setningene jeg skriver. Men jeg kan ikke huske å ha vært her før. Jeg har reist uten å bevege meg.

Jeg sitter på et fly med nødutganger og pene damer som bestemmer hvor jeg skal gå, jeg tror vi har landet trygt, og stemmen i høyttaleren takker på vegne av noen -Gud, tror jeg- og ønsker oss velkommen tilbake. Jeg tenker meg at det nok blir en tur til, men først skal jeg hjem og sove bort jet-laget jeg pådro meg på Toten.

Jeg ble forresten så fornøyd med bildet at jeg gjerne vil nevne at jeg har tatt det selv. Og det forrige bildet også.

Til alle mine minste, selv om jeg ikke er Jesus

2005-12-15T18:23:00.000+01:00

jeg har tyvlyttet til din monolog,
jeg vet du har funnet en krisepsykolog
i rødvinsglasset
jeg vet hva du gjør og hva du har gjort
for å skremme alle spøkelsene bort
med kniver, røde og kvasse

bedøvelse på boks,
du svelger en pille
med whiskey on the rocks
og stemmen blir stille

jeg ser at du sover uten å hvile,
jeg hører din gråt når du prøver å smile,
de kjærtegnet deg med knyttet neve
du skar deg på skårne av drømmen som brast
de holder deg nede og binder deg fast
og du dør mens du prøver å leve

du går baklengs og speilvendt,
du lever i bur
ombestemt omvendt,
bor bak en mur

du er døpt i blod, giftet bort til lenker,
din visdom er at du vet hva de tenker
og sier når de står bak din rygg
de kastet deg ut og stengte deg inne,
misbruk og vold ble ditt tidligste minne
og du vet at du aldri er trygg

her er du hjemme,
på min planet
kom, la oss glemme
det vonde vi vet

det snør i hjertet, du venter på sommer
og en søvn som kanskje aldri kommer
og at hendene en dag skal bli rene
du vet at du kommer til å våkne i morgen
og at trøsten er den samme som sorgen:
at alle gråter, du er aldri alene

Laura lurer på noe

2005-12-12T14:19:00.000+01:00

Jeg vet ikke om det er mange som har lest Lauras kommentar til det jeg skrev om da nåden kom, lenger nede på denne siden. Blogen min er ikke et diskusjonsforum, men noen ganger stiller folk så gode spørsmål at de bør få gode svar. Jeg håper vi som tror kan se oss selv litt fra utsiden av og til, og at det ligger noen kommentarer her når jeg kommer tilbake fra Toten (eller at man i det minste tenker litt over det hun sier). Her er spørsmålet fra Laura:

Kan jeg bare spørre om en ting, som den hedning jeg er? Horfor ser så mange kristne på seg selv som elendige, no-good, bogus mennesker hvis eksistens bare blir godtatt av Jesus selv? Jeg vet jeg kanskje setter det litt på spissen, men jeg savner litt selvtillit, selvtilfredshet og stolthet her! Dere er tross alt nydelige, vakre mennesker. Greit at Jesus gir dere nåden, men kan ikke DERE også benåde og anerkjenne dere selv? Reise dere opp, rette ryggen og si "jeg elsker meg selv!"
... eller er det bare Jesus som får lov til å si sånt, hvis man er kristen?

Gud er patronen, han kommer sigende ut

2005-12-11T02:03:00.001+01:00

En av historiene som pleier å gå rundt kaffebordet når min mors side av familien sitter der, handler om da en av mine tanter eller kusiner i ung uvitenhet sang "Gud er patronen, han kommer sigende ut".

Den riktige teksten er, selvsagt for den som kommer fra et kristent miljø, og sannsynligvis gresk for den som ikke gjør det; "Gud er på tronen, han kommer sine i hu". Jeg synes egentlig det er litt skremmende at man kan synge slikt av full hals uten at det ringer en bjelle - er det kristne språket virkelig så virkelighetsfjernt at man ikke synes det er rart å kalle Gud en patron?

Ellers beskrives Gud gjerne som Ørnen og Forløseren, og han "troner på vår lovsang". Det bryter gjennom, det kommer vårregn og høstregn på én gang, det strømmer over av glede og fryd, det er underfullt, Immanuel er her soon and very soon, sildigregnet strømmer, det levende vannet flommer og vi lengter etter det som hjorter, vi proklamerer seier ved Helligåndens makt!

Og det synges og sies i menigheter og organisasjoner som heter Levende Ord, Livets Ord, Levende Vann, Betel, Salem, Brølende Lam (!), Korsets Seier og bare Gud vet hva.

Nå er det en stund siden jeg har vært i slike sammenhenger, og jeg ser på det og tenker "hva pokker? Hva er det egentlig de snakker om?" (Jeg har også lært meg å banne, eller rettere sagt å banne høyt. Noen ting finnes det ikke kristne ord for). Jeg har all respekt for alle kulturer og alle språk og måter å gjøre det på, men jeg har ikke sett hvor rart det er, før jeg selv så det fra utsiden. Og jeg har ingenting imot å besøke slike sammenhenger, de er på en måte mitt barndomshjem. Men jeg har flyttet. Ikke fra det de tror, men kanskje måten de tror på, ordene de uttrykker det med, kulturen deres.

Jeg vet ikke hvorfor så mange kristne har blitt sugd helt inn sin egen kultur. Kanskje det har med isolasjon å gjøre. Det er i alle fall interessant, og ofte morsomt, å observere dem, late som jeg er en norsk reporter på savannen i afrika, kikke på alle de rare kristne dyrene. Men på den andre siden, der jeg har hjertet mitt, stikker det litt også - det er så mange mennesker som ville følt seg som i et fremmed land eller i en fangeleir om de dumpet innom et tilfeldig kristent møte. Jeg har følt det slik selv noen ganger, og jeg kom ikke engang fra utsiden.

Livet er blitt så annerledes. Det er blitt naturlig for meg å snakke om åndelige ting, slik jeg selv har opplevd dem, med mine egne ord i mitt eget tempo når jeg vil. Det er bra saker. Gud snakker norsk. Og det sier jeg ganske enkelt takk for (i stedet for "ja jeg bare priser ditt underfulle navn, Herre!").

Tenk om jeg skulle spise middag med min søster og si "ja, Marianne, jeg bare takker deg for at du skal sende meg krydderet Marianne, jeg bare priser deg for det, jeg legger maten fram for deg Marianne, for du er god og har lovt meg krydder, ja jeg proklamerer krydder over biffen i denne stund!" Og hvilken forløsning når man setter tenna i en krydret biff!

Jeg mener, hele konseptet her er jo at Gud har tatt på seg en farsrolle. Da kan jeg vel snakke til ham som til en pappa også. Hvorfor høres det ut som om vi prøver å påkalle det joikende gjenferdet til en kinesisk sjaman når vi ber?

Uansett vil jeg ikke at Gud skal være på tronen. Jeg vil at han skal være her. Jeg vil snakke med ham på mitt eget språk, ikke hebraisk eller norsk fra 78-oversettelsen. Jeg vil si, "faen heller, Jesus, nå suger livet skikkelig og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Fiks det på en eller annen måte. Du vet at jeg trenger deg."

Og det beste er at det funker.

(I tilfelle det bør nevnes, la meg slå fast at jeg oppriktig elsker både mine kusiner og tanter og andre kristne, og til og med en del ikke-kristne også).

Perler i svinestien

2005-12-10T16:02:00.000+01:00

Jeg er sykmeldt neste uke, og skal besøke KuleKnut sammen med David og Bottom Buzzer. Det er et lys i tunnelen. Jeg tror det skal gå bra. Når man er langt nede kan man også lære seg å sette pris på små ting, og i den forbindelse vil jeg gjerne si hjertelig takk til alle som legger igjen en oppmuntrende kommentar her. Jeg er ikke mer enn et menneske, og jeg vil ikke være alene. Jeg er hekta på andre mennesker.

Jeg tenkte, "jeg vil bare ha et liv", og jeg satt en stund i sofaen og tenkte på det, og fant ut at det er jo det jeg har. Et liv. Å leve betyr ikke å ha det bra hele tiden. Men det er kanskje verdt å leve likevel.

Jeg har aldri likt meg i mørket, men det er kjent, nesten hjemmekoselig. Og jeg har alltid vært omringet av deprimerte mennesker. Narkomane, alkoholikere, gærninger, selvmordskandidater, selvskadere og misbrukte sjeler har det med å ramle inn i livet mitt. Jeg vet ikke hvorfor, jeg tror ikke jeg utstråler noen spesiell kraft. Men man kjenner seg kanskje igjen. Eller kanskje det bare er jeg som oppsøker dem og blander meg med dem helt instinktivt. Ikke fordi jeg lider av "hjelper-syndromet", men fordi de forstår og fordi jeg kan gå ut fra at de ikke vil dømme meg. Jeg har funnet mange mennesker som kryper som larver i sin egen møkk, som har blitt bundet eller bundet seg selv. Noen har dødd, noen har overlevd, noen har slått seg til ro der. Noen har sprunget ut som blomster i regnet. Jeg elsker dem, selv om jeg må se dem lide.

Kom til meg, alle dere som strever. For jeg strever jeg også.

Jeg er også omgitt av grunne mennesker, folk som ikke synes å være annet enn en overflate, de glir forbi meg på gaten, de er innom kontoret for å hente noe meningsløst som de skal bruke til noe ubetydelig, de ser innholdsløse programmer med andre uttrykksløse mennesker, de leser VG og bryr seg om biler og får meg i det hele tatt til å føle meg som et romvesen. Hva er det de vil, egentlig? Hvorfor ler de av de dårlige vitsene, hvorfor avfeier de poesien og den gode musikken, hvordan har de det egentlig, tilhører jeg virkelig samme rase som dem?

Ikke at jeg heller vil være deprimert og mørk. Men det er nå engang slik at jeg er glad i mennesker, og ingen er så menneskelige som de av oss som er deppa og skadet og vrengt. Det er en velsignet forbannelse. Og jeg velger det kanskje selv, på sett og vis. Jeg vil så gjerne lage noe genialt, spille som en gud, og jeg vet at inspirasjonen til de store dikterne og de geniale bluesgitaristene kommer fra nettopp smerten og angsten og tapet. Man må ikke være deppa for å spille blues, men det hjelper. Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest; å måtte gå gjennom helvete for å komme til himmelen, eller å pludre og plapre seg gjennom livet uten øye og øre for alt som er så trist at det blir vakkert. Og alt som er så vakkert at det blir trist.

Jeg tror jeg er på vei ut av hullet, og jeg regner med å ramle ned i et annet hull lenger framme. Det er lett å se Gud i fortiden, når man ser tilbake, men jeg trenger ham nok enda mer i fremtiden, spesielt på de dagene da fortid blir nådtid. Jeg kommer til å få det bra igjen om ikke så lenge, og da har jeg forhåpentligvis lært at jeg kan ha det bra selv om de jeg elsker har det kjipt, at jeg kan leve selv om noen dør, at jeg kan bli her selv om andre forlater meg, og at det utrolig nok går an å ta en depresjon med godt humør.

Jeg er nok tilbake på den lyse siden om ikke så lenge.

Et dikt som ikke vet hva det handler om

2005-12-09T16:11:00.000+01:00

jeg har sol i hjertet
og hjertet i halsen
du er rosinen i pølsa,
jeg fikk slinger i valsen,
du er prikken over i'en
med rytme i kroppen,
gjør meg rar i toppen
for mye av det gode,
hals over hode
i nedoverbakken
med halen mellom beina
og beina på nakken

trøste og bære og
bevare meg vel,
jeg har slått knute
på meg selv

men jeg har vett i panna
og kaffe på kanna
og døra på gløtt
stadig og støtt
og en stemme i øret,
jeg er ute å kjøre
med tiger på tanken,
sikkert som banken,
bank i bordet,
jeg blir dum i hodet
men med tunga rett i munnen.

for jeg er jo god på bunnen.

og jeg vil ha deg i min hule hånd,
som en fut etter skatten,
en ridder i natten
med fjær i hatten,
enten både eller og,
tøff som et tog,
villere enn Vesten
kanskje nesten

men faen i helvete og Gud i himmelen,
gi meg sus i serken og
et ansikt i vrimmelen,
baby, gi meg vann på mølla
i bøtter og spann,
kjøtt på kølla,
blod på tann,
sparkel i sprekken,
katta i sekken,
mel i posen og
ugler i mosen

gi meg krutt og kule,
smitt og smule,
hud og hår, pupper og lår,
hæla i taket, fram og tilbake,
tango for to og
en krakemake

jeg fiklet meg fast
i fæl forvikling,
sprengte et skap
og brant en sikring

du er så fjern og du er så nær
i øst og vest og
hytt og vær,
død og pine,
jeg vil le og grine,
enten/eller,
faen heller,
smak av død og karameller

grav meg ned med
spett og spade,
god tur hjem og
hadet på badet

Jeg håper dere vet det

2005-12-08T01:51:00.000+01:00

Jeg elsker min mor.
Og pappa også.

Da nåden kom

2005-12-07T23:09:00.000+01:00

Jeg har ikke gode ting å dele i dag, så jeg skal skrive om noe fint jeg opplevde for forholdsvis lenge siden, den kvelden nåde forvandlet seg fra konsept til realitet. Jeg snakker ikke om det som en minneverdig engangsopplevelse - nåden er her fortsatt, selv om jeg er sliten på grensen til sykemelding, selv om jeg har en revesaks rundt hjertet og hjernen har krøpet inn i et sneglehus. Livet forandrer nok retning igjen. Jeg overlever. Livet er brutalt ærlig, og jeg svarer med samme mynt.

Jeg sto på en veranda, småfull og stein som et brød, lengtet etter Gud og frihet, og pustet tobakksrøyk og fadervår, som jeg har gjort så mange ganger. Jeg var sliten og lei meg igjen. Jeg var alene, og nåden kom. Nåden, en kraft som er så god at folk flest ikke tror den er sann, kom, den omsluttet meg, vrengte meg og sprengte meg, vissheten om kjærlighet kom, Jesus viste seg. Det var en opplevelse som knuste alt jeg har opplevd både i rus og på kristne møter, det var et uventet møte med Gud som fullstendig overgikk hva folk i det hele tatt drømmer om å få oppleve i menigheter og omgitt av bedende og tungetalende kristne.

Det var ikke på grunn av rusen. Jeg kjenner både meg selv, rusen og Jesus godt nok til å vite forskjellen. Dessuten varte det. Nåden er her fortsatt. Og det var nettopp den kvelden, i min desperasjon og rus, at Jesus valgte å komme. Som bare for å understreke at det ikke handler om meg og hva jeg får til, hva jeg røyker og hva jeg mener. Det handler bare om at Jesus lengtet enda mer etter meg enn jeg lengtet etter ham.

Jeg jublet. Jeg danset på verandaen, til rytmen av musikken inni meg.

Jeg har ikke fortalt det til mange, for de ville ikke forstå det. Og jeg kan ikke klandre dem. Jeg lot dem heller ikke få se hvor oppspist jeg var av hat, at jeg var gjennomsyret av angst, de så ikke tårene som rant på innsiden, de visste ikke om pillene jeg stjal og reseptene jeg blandet. De vet ikke om den gangen jeg prøvde å dø. Hadde de visst det, ville de kanskje forstå hvorfor jeg ikke er redd for slike ting lenger, hvorfor jeg har sluttet å krangle om teologiske ting, og hvorfor jeg snakker så mye om Jesus.

Det var ingen kristne der med meg, og det var langt til nærmeste kirke. Det var bare Jesus og meg. En ruset mann og verdens frelser. Hvordan skal man sette ord på slikt?

De forstår det ikke, og det er kanskje mye forlangt at de skal gjøre det. Men det er trist å ikke bli vist tillit. Det er kjipt at folk stoler mindre på meg enn Gud gjør. Derfor er vi mange som skjuler fortiden. Hovedgrunnen til at jeg ikke tiltrekkes av den kristne mannen i gata, og at jeg noen ganger til og med unngår ham, er at de nesten alltid skal legge på meg nye byrder. Jesus tok alt sammen, men de prøver å lesse dem på igjen, de snakker om ansvar, om øl, bud og lover, om moral, de antyder at så snart jeg er blitt fri, er det igjen min jobb å redde meg selv, og ikke bare meg selv, men resten av verden. De snakker som om Jesus ikke gjør annet enn å sparke folk i ræva.

Vik fra meg, mennesker. Dere står i veien for Jesus.

Det er ikke rart det finnes mange kristne narkomane (eller rettere sagt, narkomane kristne). Presset om å være en God Kristen kan få noen og hver til å drikke og flykte. Ikke rart du blir redd når du tror at selveste Jesus er sint på deg. Jeg har vært der. Jeg tenkte som dem. Vi hadde ikke noe valg, vi visste ikke bedre. Men nå ser jeg at mennesker alltid har vært mennesker og at mennesker alltid har oppført seg som trassige barn. Bibelen er ikke så mystisk. Den handler om mennesker som oss - Adam og Eva fikk ett bud, og brøt det med en gang. Ikke før hadde Moses fått beskjed om å ikke tilbe andre guder, så bygget de forsyne meg en gullkalv. Regler får oss til å klø etter å bryte dem. Paulus opplevde det samme, og kristne går i den samme fella hver dag. Ta ikke. Smak ikke. Rør ikke. Les bibelen. Be. Gå på møte. Gi tienden. Ikke tenk på sex.

Jeg sier ikke "ta, smak, rør, sov, prat skit, bli hjemme, bruk pengene på deg selv, tenk på sex". Jeg prøver bare å si "lev. Vær et menneske for en gangs skyld. La i det minste meg få leve, la meg få lov til å gå i stedet for å balansere på en stol i frykt for å gjøre noe galt."

Bildet i denne posten er hentet fra den eneste scenen i The Passion som fikk meg til å gråte. Det bildet er mitt liv i en ramme, det er meg. Man ser bare føttene til Jesus der, men lenger opp - og dette vet jeg - er resten av Jesus. Hele Jesus. Den Jesus som elsker av hele sitt hjerte. Vi liker å sitere ham og si "synd ikke mer", men sier aldri "heller ikke jeg fordømmer deg". Vi bare mumler det, for vi vet at vi ikke egentlig mener det.

Men man kan si hva man vil. Hun ligger på bakken, men hun er den som var nærmest Jesus. De andre gikk.

Jeg har ikke tenkt meg noen steder. Jeg blir, om det så betyr at jeg må svikte som Peter, tvile som Tomas, være skamløs som Barabbas, krypende som en avslørt og fordømt hore på bakken. For det er der nåden er.

Funksjonshemmet kjærlighet

2005-12-05T17:38:00.000+01:00

Jeg jobber med funksjons- og utviklingshemmede mennesker. "Så smart han er," sier vi gjerne når de legger sammen noen tall eller husker hvor saften skal stå. Jeg har tenkt litt på det. Det er bare tull. De er ikke smarte. Det er jo derfor de trenger hjelp. Hva er det egentlig vi forventer av mennesker med en diagnose? At de bare skal sitte og sikle, og at alt utover det gjør dem til luringer? Vi snakker om dem som om de var barn, eller hunder som har lært seg å åpne døra. Det er som om vi senker kravene for å ha noe å skryte av.
Men jeg vet det er godt ment, og oppriktig følt. De imponerer noen ganger, og når sant skal sies, har jeg aldri møtt andre med autistens evner til å huske hva som skjedde på torsdag i fjor. De er kanskje smarte, men på feil måte.

Nok om det. Men siden jeg allerede har begynt med en avsporing, vil jeg gjerne si til alle stolte og nybakte foreldre: Det er ikke noe spesielt med ungen din. Den er ikke spesielt pen eller smart. Han/hun er bare et helt vanlig menneske. Jeg er ikke imponert (og det ville ikke falle meg inn å bry meg om hvor tung og lang den er og hvor lang tid den brukte på å bli født. Fortell det til noen andre).

Så.
Jeg skulle snakke om kjærlighet. Igjen. Jeg vil ha kjærlighet. Jeg tenker ikke på romantikk, eller det å bli likt. Jeg mener levende, standhaftig, hjertebankende kjærlighet. Jeg har savnet den i det siste.

Ingenting er så hult som et menneske tappet for kjærlighet.

Jeg vet ikke hvor den ble av. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det riktig, for jeg vet ikke hva jeg har gjort feil. Den er her bare ikke lenger, og det er fritt fram for utålmodighet, frykt og avsky. Jeg har ikke sovet på snart to døgn, og jeg tar meg selv i å sitte med knyttede never.

Jeg savner ikke å bli elsket, jeg savner å elske. Jeg savner å bry meg om tiggerne, beboerne jeg skal hjelpe, kollegene mine, Gud. Jeg vet jeg burde ha kjærligheten i meg, jeg vet at jeg har tusen grunner til å kjenne den og vise den, men jeg finner den ikke. Alt jeg har er høflighet og en smule selvdisiplin som begynner å bli farlig tynn. Men ingen har egentlig bruk for min selvdisiplin, en tigger blir ikke egentlig mett av min dårlige samvittighet. Jeg er, smertelig, klar over at det er kjærlighet som må til. Ikke mildhet, ikke et idealistisk hippie-konsept (selv om det er bedre å være en håpløs hippie enn en kjølig kyniker). Nei, muskuløs, pur, ydmyk kjærlighet. Jeg savner kjærligheten. Jeg kan ikke gjøre annet enn å snakke om den, forsvare den, oppmuntre folk til å ta imot den og gi den. Jeg snakker så fint om den, og blir våt i øyet. Ikke fordi den overmanner meg. Jeg bare savner den.

Ingenting er tommere enn et hull som har vært fylt av kjærlighet.

Jeg har snust på den og holdt den i hendene, jeg tror jeg vet at den finnes et sted, jeg vet den kan være mer smertefullt enn noe annet, for den lever etter at håpet dør, jeg vet vet at om den ikke finnes, er bare døden igjen.

Jeg tror jeg elsker kjærligheten. Jeg vil ha den tilbake. Jeg vil be om unnskyldning om det er min feil at den stakk. Jeg vil be om mer tid hvis jeg kastet den ut fordi jeg ble redd. Jeg kjenner meg som alle triste sanger som noen gang er sunget. Jeg vet ikke om jeg har noe å tilby kjærligheten, annet enn et krypinn og billig leie. Jeg skal ikke kreve noe av den, ikke engang å få like meg selv. Det er bare så mange rundt meg som trenger den.

Vinter i Eden

2005-12-02T00:18:00.000+01:00

Jeg er, ifølge Jesus, en grein på et tre. Han var flink med lignelser, han Jesus.

Han er trygg og gammel og stø som en stamme, og jeg er en grein. Jeg kjenner meg ofte ganske perifer og uten bakkekontakt. Av og til skumper jeg borti noen andre greiner når det blåser. Men jeg kan ikke gjøre noe annet enn å holde meg fast. Jeg tror vi står i en hage. Kanskje Eden.

Det er vinter i Guds rike. Greinene er tørre og stive, sevjen er trukket tilbake, gjemt i stammen, for at treet i det hele tatt skal overleve i kulden. Rundt meg henger pinsevenner og karismatikere og kvekere og syvendedagsadventister og andre med lange navn og idiotiske meninger. Jeg vil ikke ha noe med dem å gjøre, men om jeg prøver å trekke meg tilbake, kommer jeg bare nærmere stammen, og da ser jeg at vi er en del av samme plante. Kjøtt og blod. Eller sevje og bark, om du vil. Vi er levende, men vi oppfører oss som et kratt av kvistede greiner og torner og gammelt løv, det skraper og knekker når noen tråkker på oss.

For ikke lenge siden hadde jeg et eple i hendene. Det falt ikke langt fra stammen. Men nå er det dekket av snø, og jeg ser det ikke lenger. Av alle greinene var det jeg som fikk den dårligste utsikten. Jeg strammer fibrene og strekker og drar og jeg presser og strever. Men jeg kommer ikke noe sted.

I sommer strakte jeg meg mot lyset, i høst bøyde jeg meg ned, tilfreds tynget av søtsaker og honning.

"Tilfreds" er forresten et fint ord.

Til. Freds.

Men nå er det bare kaldt. De kristne rundt meg synger om solen og regnet og våren og høsten, som de alltid har gjort. For lenge siden var det noen som nynnet om vinteren også, men de er forvist til Norsk Salmebok.
Bladene som dekket oss er borte, de døde i farger, de brant opp som naturens eget fyrverkeri. Og nå henger vi her, hver for oss, og det er så langt til stammen som knytter oss sammen.

Om våren kommer denne gangen også, håper jeg det blir den siste. Jeg vil bli ett med de andre, om det så må innebære at vi alle blir saget av og kastet ned og råtner og synker i jorden og på den måten kan gi næring til noe.

Nei, vi er ikke i Eden. Vi er midt i byen.
Jesus står midt i byen og en gjeng med kranglefanter og idioter klatrer og kryper og kravler på ham. Det er det eneste vi har lært av mauren. Og han lar oss gjøre det. Han vil ikke at vi skal gå noe annet sted. Om jeg finner en fold eller en lomme, eller kanskje bare kanten av kappen hans, skal jeg slå meg ned der og gå i dvale. Om ikke, kryper jeg tilbake til mitt vante sted mellom barken og veden.

Er det lenge til vi er ferdige, Jesus? Kan vi reise hjem snart?

Hangman

2005-12-01T22:20:00.003+01:00

Jonny, vent
kan jeg få henge med deg?

han har hengt der en stund
og lenken har begynt å ruste
han har hengt der en stund
og jeg er redd han ikke får puste

hva er det du trenger
der du henger
og slenger
i brisen
og banker under isen

uten liv
under lupe og lampe
du er stiv,
du er krangel og krampe
du ga deg selv makten
mistet bakkekontakten

han henger omkring
det var det han ville
han sier ingenting
og tier aldri stille

og flagrer i vinden, levende død
dødelig levende
henger slik svevende,
tiner om våren,
vrir seg på båren
og nekter å dø

vent litt, Jonny
jeg vil henge med deg
og gynge og svinge lenge
og langt
under en gren og
over en kant
og inn i det lyse

og jeg sovner i savnet,
jeg sjangler og mangler de engler
som kunne reddet deg

han har hengt der en stund
og ingen kan se ham
han har hengt der en stund
og jeg har hengt med ham

og vertikalt
og horisontalt
nesten diagonalt
på kors overalt
over alt vi gjør
alle planene våre
der verker såret
som alltid blør
der henger mannen
som aldri dør

2005-11-30T23:20:00.000+01:00

Jeg mente det jeg ikke sa

2005-11-30T12:13:00.001+01:00

jeg mente det jeg ikke sa.
dvs, jeg sa det

jeg sa det da du sov
og jeg ikke hadde lov
til å står der og kikke
og du hørte det ikke

men da var du stille og jeg sa hva jeg ville
og jeg sa det på do
og den dagen du dro
men i et annet rom

hos deg var jeg stum

og jeg sa det etter hvert
når hjertet ble sterkt
men aldri til deg

selv om stillheten svei

og jeg sa det til Gud
og jeg fulgte hans bud
og snakket helt sant
med de ordene jeg fant
men jeg sa ikke alt
til den det gjaldt

og jeg mistet troen
og jeg brente broen
da du hadde gått over

og alt jeg finner
er blodferske minner
om deg når du ligger
og sover

hjertet har aldri slått helt i takt
ordet var aldri helt i min makt
og det var ikke stort jeg skulle ha sagt

(eller kanskje det egentlig var en hel del
å si til en syngende sitrende sjel)

men om du tror jeg kan få det til
og du tror at du vet hva du egentlig vil
og vil høre et kløyva og uhøvla ord
så vet du mitt navn
og du vet hvor jeg bor

Hodet som ble stille

2005-11-28T01:17:00.000+01:00

Jeg har som kjent ikke vært videre fornøyd med livet i det siste. Jeg har skrevet fra et hull med innlagt bredbånd. Derfor var det samvittigheten, ikke fornuften, som fikk meg til å takke ja til å jobbe i dag, i stedet for å bare sove. Dessuten var det for en god sak, dvs. penger til å betale parkeringsbøter.

Jeg har ikke jobbet på geriatriavdelingen på en stund, og det er ikke lett å jobbe helhjertet for hjelpetrengende mennesker mens ens eget hode er fullt av tvil og spørsmål uten svar. Som så ofte før, brukte jeg mesteparten av dagen til å spørre Gud hvorfor han lar sivile irakere bli drept med elektrisk drill og småbarn bli kidnappet, jeg innså -også som så ofte før- at jeg ikke kan klandre ham for det mennesker gjør, samtidig som han på den andre siden tross alt er Gud, og er man Gud, burde man ikke tillate slikt, og snart gikk hjernen i spiral.

Utpå kvelden var jeg med på å stelle en pasient som er døv, blind, stum og praktisk talt lam. Det har han vært i flere år, og han kommer til å forbli slik til han dør. Vi vasket ham på ryggen, snudde ham, og kilte ham bak øret. Jeg har aldri sett ham smile før.

Og det skjedde noe med hodet mitt. Jeg vet ikke hva (det gjør jeg sjelden), men det ble stille. De skrapende jernstengene og pipestemmene og de slamrende dørene forsvant. Ingen svar, ikke engang noen nye spørsmål. Bare stillhet.
Plutselig var vi bare tre bankende hjerter.
Vi fortsatte å kile ham og stryke ham på skulderen, og mannen som ikke har snakket med noen andre enn seg selv på mange år, sovnet.

Jeg har ikke peiling på om det skal bety noe som helst.

Og jeg aner virkelig ikke hvorfor, men alt jeg visste på vei hjem var at jeg av en eller annen grunn gleder meg til å bli gråhåret. Jeg passerte et par samer i full mundur, som tilsynelatende ikke hadde noe å gjøre med noe som helst (og spør ikke meg hva de gjør i blogen min), og en gatepike prøvde å stoppe meg og spurte om jeg var "looking for a good time." Det gjør jeg forsåvidt, men det spørs om betalt sex kan måle seg mot et stille hode.

Tvil, håpløshet og... hat?

2005-11-25T14:25:00.000+01:00

Overskriften kommer egentlig bare av at jeg vil unngå å gjøre det samme som samtlige skrivelystne kristne; før eller senere vil man forfatte noe med overskriften "Tro, håp og kjærlighet". Et særdeles utdebattert og gjennomanalysert emne, som mennesket selv. Jeg går ikke boldly where no man has gone before, kan du si. Men noen ganger må jeg gå til samme sted som alle andre, selv om jeg aldri har likt det. Jeg har alltid likt å være eksepsjonelt spesiell (men i det siste skulle jeg bare ønske jeg var helt vanlig).

Vel. Jeg har kjærlighet til troen. Men jeg vet ikke om jeg har tro på kjærligheten. Jeg har ikke mange gode forbilder i så måte. Ikke blant mennesker som ikke også er guder. Og jeg vet ikke om man kan tro på kjærligheten uten å samtidig tro på seg selv. I såfall ligger jeg dårlig an. Jeg tror kanskje ikke så mye på kjærligheten, men jeg håper på den. Jeg har tidligere prøvd å ødelegge mitt håp til kjærligheten i dens mange varianter, uten å lykkes. Er det liv, er det håp - det er en sannhet som kan svi. Man kan ikke drepe håpet uten å drepe seg selv. Jeg tror jeg har kjærlighet til håpet. Ellers kunne jeg like gjerne slutte å puste.

Jeg håper troen holder.

Jeg savner ikke barndommen, men jeg savner forrige uke, eller uken før der, da jeg feiret et slags innvendig ettårsjubileum for barnetroen jeg aldri hadde som liten, men fikk da jeg var 26. Den ble kvalt for en stund, den ble voksen og avansert og teologisk igjen. Jeg skal ikke gråte over min egen barndom, men jeg må si at angst og teologi ikke har noe i et barns liv å gjøre. Om jeg kunne velge, ville jeg heller vært utsatt for passiv røyking og fysisk sykdom. Nå røyker jeg uansett selv, og venter på at den barnslige troen kommer tilbake og vil leke.

Alle nikker når noen sier at størst av alt er kjærligheten. For en gangs skyld har alle rett. Jeg må innrømme at

jeg vil ha kjærlighet.

(spør du hvilken type kjærlighet, er svaret "den typen også").
Jeg er ingen Schwarzenegger, men jeg da mann nok til at det svir å si det, og la folk få vite det, selv om de vet det fra før. Jeg er flink til å snakke om kjærligheten, at vi trenger den og bør ta imot den og dele den. Samtidig er jeg freidig nok til å anta at jeg kan leve uten den selv, at jeg kan fornekte mitt behov for den. I min iver etter å opphøye og prise den, har jeg begrenset den til noe rent åndelig, noe som egentlig bare skjer mellom Gud og mennesker, og i alle fall ikke mellom to mennesker, for eksempel i en seng en søndags morgen eller som en uovervinnelig kraft i en krig av aldersforskjeller, geografi, normer, skakk selvtillit og alt annet som prøver å hindre den. Jeg har behandlet kjærligheten respektløst.

Jeg er ofte ute av balanse, og det er fordi jeg sjelden henger fritt, men i stedet klamrer meg til den ene eller den andre siden. Min uvillighet til å være ute av balanse er ironisk nok det som gjør at jeg aldri finner den. Pendelen svinger ikke i takt, men slenger seg over og forbi i ren frykt. Noen ganger lurer jeg på om det er hardt arbeid å være fri. Jeg håper jeg kan være rolig uten å være lat, at jeg kan være fri uten å være sløv, ha fred uten å være bedøvet, og elske uten å bli besatt.

Jeg håper jeg klarer å tro på kjærligheten. Jeg håper at kjærligheten tror på meg.

(Jeg tror forresten jeg tør å være glad i dag, for de som måtte lure på det).

Barn og fulle folk

2005-11-23T22:37:00.000+01:00

Sannheten får man ofte fra barn, fulle folk og andre diskriminerte mennesker. Jeg vet ikke hva barna til Bottom_Buzzer har lekt med, men denne lappen lå der da jeg kom. Jeg vet den har en historie, og i stedet for å bare spørre faren, prøver jeg å more meg med å finne ut hva som gjorde at noen skrev noe slikt på en lapp. Kreative forslag mottas med takk.

Ellers har jeg fått papirer på at jeg er snill, morsom og grei:

Og det hjelper jo litt når man ikke ser noen fremtid i morgendagen, ikke finner noen visdom i å gråte på do, og har innsett at havet man svømmer i bare er et kloret basseng.

Jeg kunne vært glad, men tør ikke. Det ordner seg nok etter hvert. I mellomtiden skal jeg leve på luft og barnetegninger.

Nord, ned og rett vest

2005-11-20T16:37:00.000+01:00

Det var ikke meningen å være en festbrems. Men noen ganger må man bare gå og legge seg.

Noen mennesker velger å være håpløse. Det er det nærmeste man kommer et svar på bønnen om at Gud simpelthen visker ut hele universet. Jeg vet ikke hvordan han forsvarer å ha skapt en verden hvor de rike begår selvmord og det fødes fattige mennesker som sulter ihjel før de er fylt ett år. Men det er ikke min oppgave å krangle med Gud, og man kan ikke legge skylden på ham for det mennesker står bak. Ingen forstår Gud. Men han forstår oss. Likevel er han ganske taus. Kanskje fordi han vet at det ikke ville hjelpe oss om vi forstod det likevel.

Jeg har skrevet om at Jesus bor i skyggene. Jeg tror jeg tror det. Ellers hadde det vel vært enda mørkere. Jeg orker ikke oppmuntre folk lenger. Ikke i dag. Jeg har ikke noe håp å tilby noen akkurat nå, ingen inspirasjon å dele. Slik er det. Sorgen og gleden har det til felles at de begge går over og erstatter hverandre.

Jeg er ikke den eneste som lengter bort. Alle gjør det. For ingen av oss hører hjemme her. Mennesket er ikke skapt for å leve på jorden. Og så kjefter vi på hverandre fordi vi drømmer oss bort, ruser oss vekk, flykter inn i religioner, lukker hjertene. Men ingen har noe de skulle ha sagt.

Jepp, jeg er ganske deppa i dag, og jeg gidder ikke prøve å la være heller. I dag kjennes sofaen som kvikksand, og det skal den få lov til. Og Jesus har vært som en sommerfugl om natten. Jeg ser ham ikke. Jeg skal se om jeg møter ham i skyggene igjen. Men det skulle ikke forundre meg om han har vært her hele tiden, at han har vært litt opptatt i kulissene og tatt en tur til morgendagen og stelt i stand noe der. Det har han gjort før. Han kan være ganske hemmelighetsfull.

Jeg stikker. Jeg kommer kanskje tilbake med gode nyheter.

Igjen

2005-11-16T14:07:00.000+01:00

Det skal ikke være lett, sier de. Jeg vet ikke hvorfor de sier det. Kanskje for å beskytte seg selv mot skuffelser. Kanskje fordi noen får det til mens andre går på trynet. Jeg tror i alle fall ikke det er sant. Jeg tror det skal være lett. Jeg vet bare ikke hvordan.

Jeg satt i en krok og hadde bundet meg selv så jeg ikke skulle finne på noen sprell og knuse noe igjen og jeg var så trist at jeg ble svimmel. Jesus banket på døra, som han ofte gjør.

"Jeg vil bare være i fred," sa jeg.
"Det er derfor jeg er her," sa han.

"...ok. Kom inn."

Vi nynnet en gammel salme. Og nå står vi her. Jeg vet ikke hvordan jeg skal leve og hva jeg skal si. Jeg vet ikke hva man skal gjøre når man har Jesus ved siden av seg og er nummen i kjeften og beina sover.

Man får vel gi seg hen til å være kryptisk og høre på Dylan og sprette en øl og vite at man har en fortid og håpe at man også har en fremtid. Jeg er et nytt menneske med eldgamle problemer. Den som sitter snubler ikke, og taushet er gull.

If my thought-dreams

could be seen,

they'd probably put my head

in a guillotine

(Dylan)

Fortsettelse følger. Det gjør det alltid.

(Bildet er laget av Bottom_Buzzer, en mann som nesten aldri får som fortjent).

?

2005-11-16T14:06:00.000+01:00

Jeg forstår ikke hva folk snakker om.

Barbie must go

2005-11-09T13:29:00.000+01:00

Ålreite dyr og en god hyrde

2005-11-09T12:51:00.000+01:00

Jeg vokste opp på en liten gård mellom fjorden og fjellet. Noe av det jeg husker best er sauene. Sauer er fredelige skapninger. Jeg har aldri sett dem gjøre stort annet enn å spise, sove, drite og breke. De bekymrer seg sjelden. De tråkket gjerne i både blomsterbedet og salaten, og spiste den etterpå. Vi forventet ikke at de skulle utvise noen spesielt god moral og dømmekraft, det var vår jobb å passe på dem.

Da vi drev dem opp til fjellbeitet, f.eks, gikk far ofte foran. Sauene fulgte etter ham, for de visste han var snill og hadde kraftfor å lokke dem med. Jeg gikk bak og huket inn de som forvillet seg ut til sidene. Vi overlot aldri til sauene å komme seg trygt fram på egenhånd. De gikk, vi styrte.

Omtrent slik fungerte det også i midtøsten for mange herrens(!) år siden. Jeg forstår hva Jesus snakket om da han kalte oss sauer og seg selv en hyrde. Han kalte oss sauer, ikke fordi vi er dumme, men for at vi skulle vite at vi er trygge. Man forventer ikke at en sau oppfører seg som annet enn nettopp en sau.

Jeg vet ikke alt Jesus tenker, men jeg vet han kan ha to tanker i hodet på en gang. Han kalte også sin flokk Guds barn, venner, endog brødre. Det skal jeg ikke gå inn på nå, for det er dypere og sannere enn vi vet, og du ville gråte om det gikk opp for deg hva det betyr. Det er faktisk lettere å sammenligne seg selv med et dyr.

En annen tanke Jesus hadde i hodet, eller hjertet, var at han ikke bare var min bror, men min lillebror. Et lam. Et offer. Den største ble den minste, Gud holdt fest med mennesker, Jesus spanderte middag på 12 av de mest ruskete personene som har fått sine navn husket. Jeg vet ikke hvem som tok oppvasken, men fotvasken tok Jesus. Mesteren gjorde slavens jobb.

Jesus på kne foran støvete føtter. Derfor ble han så stor da han reiste seg igjen, for han hadde vært helt nede. Derfor ble han mer levende, ja selve livet, da han ikke avskaffet døden, men istedet overvant den.

Det er denne Jesus, denne Gud jeg tror på. Dette er mannen som kjenner meg, som går foran og bak, med våkent øye og mat i bøtta. En Jesus det sjelden snakkes om. En Gud som bare er god. En hyrde som ikke forventer at jeg ikke tråkker i salaten. For å være med i gjengen til Jesus handler aldri om å fornekte hvem man er, men tvert imot å erkjenne det. Jeg ser mennesker som kryper som larver, de vet ikke at de er sommerfugler på innsiden. Selv har jeg bare såvidt stukket ut et følehorn.

Kom deg ut av fjøset. Himmelen er kommet ned.

En tyskertøs blir til

2005-11-09T12:40:00.000+01:00

Man trenger bare en kjøkkensaks, en defekt hårtrimmer og en ung assistent.

.

Følg med neste uke, da tar vi bakhodet også.

Jesus og andre raringer

2005-11-02T18:26:00.000+01:00

Jesus har gjemt seg på mange lure steder, og lagt igjen spor hist og her. Jeg kan si mye om de kristnes begrensinger og bokser og normer, og det har jeg gjort, så nå skal de få være litt i fred mens jeg kikker etter Jesus og stashet hans i litt av det jeg vet om verden og filosofiene og menneskene. Jeg går altså den andre veien, den smale om du vil, og ser om jeg finner ham på steder der en kristen vanligvis først og fremst ser ulikheter og uforenligheter.

Jeg tror ikke at alle veier fører til Gud. Og jeg tror heller ikke min egen tro og forståelse er absolutt og komplett. Så jeg myser litt på kinesere, anarkister, ateister og muslimer.

Det finnes vel et sted mellom en og to milliarder mennesker som trener Tai Chi i verden, de fleste av dem kinesere. Disse kjenner til, og praktiserer, en filosofi som kalles "stillness in motion" - man er rolig samtidig som man beveger seg, man er stille mens man går. Og det burde ikke være en fremmed tanke for den som holder seg til kristendommen - bibelen selv snakker jo på den ene siden om å gå, vandre, samtidig som man hviler. Men det er mange kristne som ikke forstår dette konseptet. De klarer ikke gå uten å svette. Der har vi noe å lære av kinesere, tror jeg.

Anarkister er gjerne sinte på kristne (og det er ofte gjengjeldt). De kan ikke begripe hvorfor man skal underkaste seg en Gud som for mange framstår som både fjern og grusom. Jeg var selv anarkist en periode, før jeg mistet troen på mennesket. Men mon om ikke anarkistene er inne på noe vesentlig - kanskje de ikke har kvalt seg selv nok til å glemme hvor vi kommer fra og hvor vi er skapt til å leve - i Eden, i frihet. Uten snuten, kongen og krigen. Og de burde trykke Paulus til sitt opprørske bryst, han som jo brukte mye tid på å fortelle sine lesere at det er meningen at vi skal være fri, at alt er lov, men ikke alt gagner, at det går an å være et godt menneske som ikke trenger være bundet av noen lov.

Ateist har jeg aldri vært. De påstår gjerne at de er mer fornuftige enn troende, og det har de som regel rett i. Jeg skulle ønske det fantes flere kristne ateister, for å si det slik. De ville ikke tro så mange rare ting bare fordi en predikant sier det eller fordi det står i bibelen. Nei, erfaring må til. De har helt rett i at det er absurd å tro på en Gud man aldri har sett eller møtt. Min egen tro er forresten ytterst logisk - jeg tror på Jesus fordi han har holdt et 2005 år gammelt løfte om å gi meg hvile. Jeg tror det ville være enklere for en ateist å tro på Jesus enn kristendommen. Jesus er ikke så stiv i leddene som sine etterfølgere.

Og så muslimene da. Med trønderbart og håndkle på hodet. Kebab og greier. Velkommen, sier jeg. Og gå vekk, sier jeg til kristne som bruker tid og spalteplass på å advare mot denne djevelske religionen. Det er ironisk at den religionen kristne frykter mest, er den eneste andre religionen der man allerede tror på både Gud og Jesus. Man klager på at de har redusert Jesus til en profet, mens problemet bare er at de ikke har møtt ham. De leter ikke etter ham, for de tror han er død. Og nesten ingen forteller dem at han fortsatt har merkbar puls. I stedet advarer de alle andre mot denne skumle religionen fra ørkenen. Det er som om jeg skulle få selveste Scarlett Johansson på besøk, og sparke henne rett ut fordi hun gikk i bukser og ikke det sexy skjørtet hun hadde på seg i Det Nye, som jeg leste bare fordi jeg kjedet meg og søsteren min hadde lagt det igjen.

For hvorfor skulle jeg fokusere på alt jeg ikke liker og det som ikke stemmer? Hadde Gud behandlet meg på den måten ville jeg ligget tynt an. Hadde ikke han sett potensialet i meg ville jeg rett og slett vært død nå.

Jeg skal ikke trekke det for langt og gli inn i rekken av Barn av Regnbuen og denslags. Men barn av Gud er vi jo alle, på en måte. Og et av de fremste kjennetegnene på små søsken er at de krangler, til og med slåss. Slektskapet ligger jo ikke i navnet, men i kjøtt og blod og, for den som tror, i ånd.

Og noen ganger kjenner jeg meg alene, og jeg kjenner meg mer hjemme blant anarkister og drankere. De kristne har på mange måter blitt som fjerne slektninger. Vi deler grunnleggende ting -Jesus-, men ikke så mye mer. Og av og til synes jeg synd på alle som samles en gang i uken for å treffe en mengde folk de kanskje ikke liker engang - vi må jo gå på møte. Jeg har møtt Jesus både på do og i fylla, både på møter og på kanten av stupet, bokstavelig talt. Og hvorfor ikke? Han som døde for oss, tåler nok både fylliker og muslimer. Lufta er for alle, og det er Jesus også. Og han er like nærværende som oksygen.

Pust inn.

Hun savner huden min

2005-10-30T23:34:00.000+01:00

Og hun sier hun savner hendene mine og stemmen min.

Jeg beklager å gjøre livet til en såpeopera og at jeg kommer med nok en melodramatisk melding til den som måtte komme innom, men ingen må lese om de ikke vil.

Mye av livet mitt har i det siste handlet om at hun savner meg og skulle ønske hun kunne ta på hendene mine igjen og høre meg sove. Jeg er ikke helt komfortabel med å si det, siden det går på tvers av den type selvtillit jeg har hatt mesteparten av livet.

Jeg må erkjenne at jeg er savnet. Det er ikke lett. Jeg må bøye meg i støvet for hennes komplimenter, og det er det største komplimentet jeg selv kan gi henne. Hun har gjort det ingen andre har klart, hun dalte ned som en blomst ut av løse luften. Jeg har sagt det til henne, og hun vet det.

Men jeg elsker henne ikke. Ikke slik hun trenger og fortjener. Selv om hun er det nydeligste mennesket jeg har møtt. Selv om hun har åpnet hjertet mitt med brekkstang. Jeg tror folk har giftet seg på tynnere grunnlag enn rytmen vi har, takten vi svinger i når vi er sammen. Men noe mangler. Den siste lille saken som ville gjort oss til et uslåelig par. Jeg vet ikke helt hva det er, men jeg vet at det mangler. Jeg vet at jeg må finne det hos noen andre.

Jeg våknet i dag og visste at jeg måtte ringe henne og slå fast at det ikke blir oss to (og hun opplevde det samme på sin kant, en plutselig visshet om at det er slik det kommer til å gå. Vi er ganske synkrone). Det blir ikke oss. Ikke på den måten. Det er min tur til å bli elsket mer enn jeg elsker tilbake. "The tables have turned," som en venn av meg sier når han holder på å beseire meg i kortspill. Det meste står på hodet, det er snudd på vranga og går baklengs, og jeg ser det speilvendt.

Der sitter man, med røyk i kjeften og sug i magen, på en vanlig søndag, og vet at man kan bli elsket. Det har jeg aldri visst før. Det er litt av en prestasjon å få meg til å tro det, og bare det gjør at hun fortjener det beste. Og det beste, det er visst meg. Det jeg ikke kan gi. Hun takler det fint. Og vi er to om savnet. Jeg savner henne også. Jeg savner å lure på hva vi skal bygge sammen.

Noen ganger gjør det jævlig vondt. Og jeg synes det er verd det. Det er stort sett det jeg vet akkurat nå. Og at dette er livet, og at det er bedre enn å være død. Vi har jo egentlig ikke tapt noe som helst. Om, nei når, jeg faller for noen, kan jeg reklamere med at jeg er pent brukt. Livet går videre, så det er bare å slenge seg på, går jeg ut fra. I morgen går livet videre. Men denne kvelden skal hun få, selv om hun ikke er her. Dessuten vet jeg at hun vil være i framtiden også.

Kjære. Jeg kan ikke elske deg slik du vil. Men jeg håper det kan glede deg at jeg har tatt imot troen på meg selv og kjærligheten. Det vil jeg alltid elske deg for.

Bildet er forresten malt av Leo Dekker.

2005-10-29T01:29:00.000+02:00

Det har ikke skjedd så mye spennende i livet mitt i det siste. Det vil si, det har det, men ikke noe jeg foreløpig er i stand til å sette ord på. Så for å holde liv i denne blogen, presenterer jeg noen utdrag fra en diskusjon på jesusonline.no.

Temaet er "Kaanans språk," og det uttrykket i seg selv er noe bare kristne mennesker forstår. Kort sagt handler det om at kristne har en tradisjon for å konstruere sitt eget språk i sin egen kultur. Det er ofte underholdende å se kristne miljøer fra sidelinjen. For en som ikke kjenner til det, kan selv den dagligdagse språkbruken bli som den reneste tungetale - helt uforståelig og greskere enn bibelske grunntekster. Med fare for å provosere noen og underholde andre, presenterer jeg

Kristne ord og uttrykk vi gjerne hører

bibelsk : at det står om det i bibærn. F.eks snakkende dyr. Se "tungetale".
leve i synd : å gjøre den samme synden flere ganger på rad.
falle i synd : å veksle mellom forskjellige synder.
forløsning : at det skjer noe fett, gjerne bibelsk.
tidsånd : nevnt i bibærn, men likevel ubibelsk. Hva som helst som strider mot den til enhver tid definerte "sunne lære".
sunn lære : tunge bud, det man til enhver tid ikke måtte ønske å høre.
antikrist : også kalt dyret, sammensatt av paven og EU
endetid : den nærmeste fremtid.
forfølgelser : omtale av kristne i sekulære media.
åpenbaring : bibeltolkning, jfr. "dette verset ble så godt for meg".
satan : djevelen, også kalt "motstanderen" og tromme. Omtales sjelden ved navn, jfr. "husk at det er en som ikke vil at vi skal [sett inn kristelig aktivitet her]"
nattverd : styrkemåltid bestående av 1 stk. melkjeks og 30 ml. vin. Ofte brukt som aperitif før ordentlig kveldsmat
kjød : kropp, det motsatte av ånd. Bor ingenting godt der. Kan brukes til oppbevaring av torner, jfr. nålepute.
fortapelse, ofte omtalt som "helvede" for å ikke forveksles med banning. Se "banning".
banning : kraftuttrykk brukt av ikke-kristne. Forsterkede varianter av "søren", "søtten", "forbaska" osv.
falle i ånden : som å falle i staver, med den forskjell at man forsnakker seg i tunger i stedet for på norsk.
hellig vrede : sinne blant kristne.

Og noen bidrag fra Elgkjøtt;

Å synde på nåden : En spesiell synd som det ikke finnes nåde for.
Sanksjon i mitt hjerte : Et bra argument for å forsvare sine handlinger
"SMATT" : En lyd som forsterker virkningen av setningen over
Verden : kino, dans, teater, rock, sigaretter og alkohol, idrett på søndager mellom 11 og 13, danskebåten, campingplasser som blir drevet av ufrelste folk, Karl Johansgate etter butikkenes åpningstid, Bjørn Eidsvåg, Eva Lundgren, internett og taggere
Fariseer : En som er enda mer lovisk enn deg selv

Kristne lesere, bruk gjerne kommentarfunksjonen til å bidra med andre uttrykk jeg ikke har fått med på lista. Om dere da ikke blir altfor forbaska over at jeg tuller så mye med kristne. Og bare for ordens skyld; ingenting er vondt ment. Jeg er da ikke helt ukristelig heller.

2005-10-12T21:08:00.000+02:00

Jeg orker ikke vri hjernen min for å skrive noe lurt til dette bildet. Men jeg kan skryte av at jeg har tatt det selv. Jeg lar leseren/titteren legge sin egen symbolikk i det.

Kanskje alt ordner seg

2005-10-11T10:14:00.000+02:00

I en eller annen sammenheng, for ikke lenge siden, var det noen som sa "kanskje alt ordner seg."

Jeg husker ikke hva samtalen handlet om eller hvem som sa det. Men det klistret seg til hjertet mitt som en tyggis på asfalten, som et "jeg elsker deg" på hjertet til en som er håpefullt forelsket. Det var så fint å høre det, så uvanlig. Det slo meg som en usannsynlig ting å si. Jeg er ikke deprimert lenger, men det var likevel som et solgløtt når man har innfunnet seg med at det regner hele tiden.

Jeg har tenkt mye på det. Mye av livet mitt har nemlig vært dominert av frykten for selveste helvete. Helvete. En så rasende positiv antydning som at "kanskje alt ordner seg" har ingen plass i en virkelighetsforståelse som som handler mest om en evighet man aldri har sett, en upersonlig Gud, katastrofer og dommedag. Men nå har jeg hatt min egen dommedag, det tror jeg at jeg kan si. Jordskjelvene og flommene har jeg gjennomlevd og overlevd, selv om de druknet i meg, ikke omvendt. Jeg har hørt mange skremmende ting fra mennesker hvis oppgave egentlig var å bygge meg opp, og jeg lurer på om de ville sagt det samme om de hadde visst hva det gjorde med meg. Jeg håper ikke det. Men det ville ikke forundre meg. Vi har alltid prøvd å skremme hverandre til lydighet.

Store ord og skremmende scenarier, Guder og djevler, Skriften og Livet og aller mest Døden, og enda mer enn det, livet etter døden. Mildhet og helvetesflammer i evig runddans, sjeler i krig. Jeg tror ikke lenger at man skal leve på den måten og tenke slik. Bred er den vei som fører inn i galskap, og den er brolagt med ekte omsorg.

"Kanskje alt ordner seg" er ganske små ord. De sier ingenting sikkert, de syder ikke av store konsekvenser. Eller kanskje de gjør det. Nettopp fordi de er så små, så uhørt positive. Jeg klynger meg til dem som om de var den reneste sannhet, det pureste håp. Det kjennes som å oppdage Amerika. Det er som å sette sjøsyke bein på ny grunn og kanskje møte innfødte, men uten glasskuler og kanoner. Hvem vet, kanskje jeg egentlig er en optimist? Kanskje jeg rett og slett er en annen? Kanskje jeg vil snuble og drite i salaten og gå på nok en smell.

Og kanskje alt ordner seg.

Meningen med livet og trangen til å elske

2005-09-27T15:54:00.000+02:00

Man trenger noen å elske.

Jeg har, som Hitler og Moder Theresa, noen å forsvare, noen å stille opp for. Kjærester har noen å pynte seg for, mødre har noen å dø for. Menneskene har øyensynlig et grunnleggende behov for å elske, en skinnende egenskap og trang midt i all egoisme og smålighet. Er man kynisk, kan man kanskje si at vi bare trenger noen å konsentrere oss om foruten oss selv, siden selvopptatthet før eller senere vil avsløre ens egne stygge sider. Men kjærligheten er ikke kynisk.

Jeg tror vi er skapt i Guds bilde, og at vår trang til å elske er en blek, men dyp refleksjon av Guds egen natur. Det betyr at Gud trenger noen å elske. Det betyr at hele vår eksistens er et resultat av at Gud ønsker noen å være glad i. Man kan ta historien om Eden bokstavelig eller symbolsk, men poenget blir det samme; mennesket, noe så fantastisk, uberegnelig intrikat og potensielt grusomt som et menneske, blir til, skapt av ren kjærlighet. Vi vet hvordan det gikk med de to i Eden, og siden har vi hatt denne lengselen etter å vende tilbake. Fra den dagen og og til timen da jorden skalv under vekten av Jesus og korset, har vi vært utestengt. Vi kan aldri vende tilbake til Eden, men som Jesus sa; nå er himlenes rike kommet til oss. Det er i oss og iblant oss, ikke omvendt. Gud kunne skrevet verdens lureste krimroman, han er full av uventede løsninger.

Mennesker har alltid møtt Gud. Mange har skrevet om opplevelsen, og noen er bevart og samlet i det vi kjenner som bibelen. Det forbauser og fortviler meg at menneskene kan lese det de kaller Guds Ord, fra perm til perm, fra Eden til korset og til himmelen, og fortsatt tro at Gud er sint eller at han er mer opptatt av slike ting som øl og skjørt og ukedager, enn av å elske. Historien om Gud har blitt en instruksjonsbok i god moral. Men det var ikke det forfedrene våre erfarte. Nei, det er det ene forsøket etter det andre på å beskrive Gud og konsekvensene av hans trang til å elske. En mann beskrev Gud som en beskyttende hønemor, en annen som en god far. En annen igjen kaller Gud en elskovssyk frier og en sjalu ektemann. Min favoritt er nok han som kokte det hele ned til "Gud er kjærlighet". Jeg skal spare leseren for mine egne fattige beskrivelser - i menneskehetens historie har ingen klart det, og mine metaforer blir for svake. Det finnes ikke noe på jorden som kan sammenlignes med Guds kjærlighet. Likevel er det nettopp på jorden den finnes.
Fra kjærligheten kommer det fantastiske konseptet nåde, som jeg har skrevet om før og kommer til å skrive om igjen.

Gud trenger noen å elske.

Er ikke det verdens beste nyheter? Setter ikke det et vidunderlig lys på deg, den kjipe naboen din, natten og dagen, meningene, maten, livet og døden forøvrig? Jeg lærte ironisk nok ikke noe om dette som kristen, det ble aldri stort mer enn fine ord og floskler. Det var ingen rundt meg som kunne fortelle meg det, for de forsto det ikke de heller. Nå vet jeg at guddommelig kjærlighet strekker seg utrolig mye lenger enn rammene vi har satt rundt gudstjenester og trosretninger, teologier og kulturer.

Gud trenger noen å elske. Derfor finnes du. Det er rett og slett meningen med livet - den som blir elsket, oppfyller og rettferdiggjør hele sin eksistens. Alt annet er underordnet. Vi sliter og strever fordi vi begynner i feil ende. Vi prøver å finne veien tilbake til Eden mens vi er blinde for at et nytt og bedre sted allerede finnes på innsiden. Jeg pleide å fortelle folk at de måtte tro på Gud. Nå lengter jeg etter å fortelle dem at Gud tror på oss.

Internasjonale dager i Halden part deux

2005-09-15T23:45:00.000+02:00

Jeg våkna med den mugne uvissheten om hva klokka var. Det betyr som regel at man har forsovet seg, og sant nok - jeg måtte rekke Halden - Nordstrand på en time og 15 min. Jeg klarte det, i en gammel rustholk av et vrak, lastet med svensk røyk og en skytsengel. Halve Østfolds bilpark var allerede på veien, men jeg passerte dem høflig, men bestemt.

Som vanlig hadde jeg en god grunn til å forsove meg. Bottom Buzzer har fått så mange jenter i huset, og da må man sette fram kaffen og steke maten og pludre og plapre. En av de nye naboene til Bottom heter Laura, og foruten å ha mange gode meninger om Gud, tro og livet generelt (hun tror ikke det samme som oss, men er akkurat like lite interessert i å krangle om det), kan hun danse. Ikke bare kan hun danse selv, hun er visst instruktør også. Forløpig har vi bare lært grunnstegene i salsa. Jeg tok to skritt frem, tre tilbake og satte meg i sofaen igjen. Jeg vet ikke hva som var morsomst å se på, Lauras hypnotiserende vrikking eller Bottoms forsøk på å gjøre det samme. Han stammet liksom med beina, men fant rytmen etter hvert. Dessuten har han viljen og tålmodigheten til å lære seg ting han ikke kan.

Laura viste seg også å være en kløpper på Bottoms gamle Casio-synth, og jeg fikk endelig jamma litt blues igjen. They call it stormy monday. Det finnes finere folk i verden og i Halden enn jeg ante.

Hundehimmelen

2005-09-08T22:27:00.000+02:00

"Det var bare en hund," sier mennesker som ikke har blitt slikket på hånda mens de har hard angst.

Hunden vår (min) er død. En tidlig, men nødvendig død, i mangel på alternativer. Det er jævlig trist. Ingens feil, bare menneskelivet som viste seg å være uforenlig med hundelivet. Jeg visste om det på forhånd, og gjorde unna en del av deppinga med det samme. Men jeg blir nok ikke ferdig med det aller første. Hun var nemlig så utrolig levende, og derfor er hun ekstra død nå.

Jeg husker da hun kom til oss og hoppet rett opp i fanget mitt. Jeg var i en dyp depresjon og hadde ikke vært glad på mange måneder. Men i det øyeblikket var det som om hjertet begynte å banke igjen. Hun var en diamant i søla, gress gjennom asfalten. Hele sitt liv hadde hun i det hele tatt aldri noen annen funksjon enn å bli elsket, og det var akkurat det jeg trengte. Noen jeg kunne slippe å hate.

Det føltes som et under, og hunden var nærmest et mirakel helt fra start. Hun var helt livløs da hun ble født, men eieren reddet henne med munn-til-snute-teknikken. Jeg tror vi ga fem hundre for henne, men jeg ville gladelig betalt det tidoble for å vite at hun ikke er død. Men slik er verden. Jeg har mest lyst til å glemme henne, stue henne vekk som alt det andre jeg har mistet, de andre som har dødd. Ingen har lyst til å være lei seg.

Men jeg må ha et åpent hjerte. Det er viktig, og det er noe jeg tror Gud har prøvd å fortelle meg om i det siste. Selve uttrykket har jeg fra Bottom Buzzer, som kanskje ikke engang er klar over at han sier små ting som føyer seg pent inn i rekken av det Gud til enhver tid forteller meg. Det synes nemlig å fungere slik at det jeg trenger å lære noe om, dukker opp i alle slags varianter på alle slags steder, og ofte fra barn og fulle folk. Den forrige leksa var at jeg ikke skulle ta meg selv så fordømt høytidelig, og før det lærte jeg en hel del om kjærlighet. Nå er det altså hjertet som står for tur, og det skal altså være åpent. Hundens død er slik sett glimrende praksis.

Jeg har nemlig omsider erkjent at man kan ikke lukke hjertet og samtidig forvente å kunne følge det. Man må, som det sies i utallige klisjeer, ta det vonde med det gode. En sjelesørger ville kalle det å kjenne på følelsene. Det er forferdelig jentete, men jeg får finne meg i å være litt pingle i livets og den personlige vekstens navn. Jeg er rett og slett veldig lei meg for at hunden er død. Hun er død, men det er jeg som må leve med det.

Et spørsmål som kanskje er eldre enn hva som kom først av høna og egget, er hvorvidt det finnes en hundehimmel. Jeg vet selvsagt ikke, men det slo meg at det kanskje ikke er så relevant. Vi hadde det fint mens hun var her, og jeg tror hun koste seg omtrent like mye. Det er nok lurt å gjøre alle disse tingene, som å kjenne på følelsene og slikt, som sjelesørgere og milde psykologer har satt så ekle navn på at ingen menn har lyst til å gjøre det. Jeg tror faktisk det funker, for egentlig har jeg det ganske bra nå. Fredelig, som om jeg har gått en lang tur, mistet nistepakken og kommet fram. Som å legge seg etter å ha jobbet for lenge. Som om det er noe jeg ville gått glipp av om hjertet var lukket.

Selvplaging og lobotomerte hjerter

2005-09-03T01:01:00.000+02:00

Man kan snakke mye og lenge om nåde. Det er et enkelt konsept, men et utømmelig tema. Det finnes alltid noe å tilgi, så siste ord om nåden er nok ikke sagt før verden en vakker dag går under.

Jeg kan like godt be om unnskyldning med en gang; jeg liker å dømme folk, spesielt kristne, og aller mest de som er dømmesyke. Som en glupere fyr enn meg har sagt: jeg er i det minste dyp nok til å innse hvor grunn jeg er.

Jeg skrev en gang noe om kjærlighet, at det ikke er noe man kan lage selv, men bare gi videre. Man kan ikke gi kjærlighet man ikke har fått. Det samme gjelder nåde. Jeg tror grunnen til at kristne paradoksalt nok er kjent for å være dømmende, er at de faktisk ikke regner seg som tilgitt. Jeg har sett mange kristne aktiviteter, og den desidert vanligste er å dømme seg selv, å si at man ikke duger, at man er skyldig. Det henger kanskje sammen med den norske janteloven og rester fra katolsk tenkning, men det er det samme konseptet som noen steder fører til at religiøse mennesker faktisk deltar i parader der man pisker seg selv til blods. Man skal betale, gjøre bot, gjøre opp.

Det å dømme andre er paradoksalt nok et tegn på at man ikke regner seg som tilgitt. Rettferdig, ja, men ikke på grunn av nåde. Det viser seg tydelig og konkret, at i den grad man anser seg selv som skyldfri på grunn av nåde og ikke noe annet, slutter man å dømme andre også. Man har rett og slett ikke noe man skulle ha sagt. Og det er utrolig befriende å endelig slippe å henge seg opp i hva alle andre gjør galt. Det er fint å slippe å behandle folk dårligere enn Gud gjør.

Man har ikke mye nåde å gi, fordi man selv ikke har tatt imot særlig mye nåde. Det betyr ikke at man ikke er skyldbevisst - jeg har aldri sett så mye dårlig samvittighet som hos kristne. Så det holder ikke å være klar over at man trenger nåde, men å faktisk ta imot den. Å leve som om tilgivelse er et faktum. Folk som tror på Jesus burde jo ha verdens reneste samvittighet. Det å være kristen burde ikke bety annet enn at man er tilgitt. For det er ganske enkelt det evangeliet er - at vi er tilgitt. At veien er åpen.

"Men handler det ikke om mer enn bare det?", spør du kanskje. Jo, det gjør det sikkert. Bibelen er en tykk bok, Gud er dyp, og det er mye å lære. Men man lærer egentlig ikke så mye når selve utgangspunktet er feil, man ser ikke noe i det rette lyset. Vi prøver å være Gode Kristne, uten å innse at hele konseptet bare er tull og tøys, sludder, vås, pølsevev, juks og fanteri - jeg vil gå så langt som å kalle det løgn og bedrag. Gode Kristne finnes ikke.

Men vi har tydeligvis vanskelig for å begripe det. Og så lenge de troende har et så utydelig bilde av seg selv og Gud, er det ikke så rart at vi har lagt til så utrolig mange regler og tullball. Vi plager oss selv og prøver å elske med lobotomerte hjerter. Døra er åpen, men vi sitter inne. Vi leser teologi i stedet for å kommunisere med Gud. Vi sier vi er Guds barn, men vi aner ikke hvem Pappa egentlig er.

Men også alt dette blir lett bare en mengde ord og meninger. Derfor er jeg glad for at denne måten å se livet og Gud på, som er ny for meg (og fullstendig fremmed for mange), gir seg utslag i det daglige livet. Jeg behandler folk bedre, jeg er mer motivert for jobben, jeg er tålmodig når kassadama er på sin første vakt og roter alt til. Små ting, kanskje, men slik er det med alt. Til og med kosmos er bygd opp av små atomer. Disse små tingene er selve beviset på det jeg tror på, det er tegnet på at det holder, at det er ekte (og det betyr uendelig mye mer for meg enn om Gud skulle trekke skyene til side og skrive et budskap på himmelen).

Jeg ser nemlig det absurde i min egen tro. Jeg er fullstendig klar over at jeg baserer livet mitt på en mann som vandret i et fremmed land for rundt to tusen år siden. Jeg tror til og med at han fortsatt lever. Det gir meg en ironisk følelse å tenke på at jeg en gang pleide å forsvare dette med logikk. Det er komisk. Det som er tragisk, er at vi har redusert denne absurde, kraftige, virksomme sannheten til å handle om moral og bud - det eneste som er sykere enn å tro på Jesus slik jeg gjør, er å tro at han gjorde det for at jeg skulle dømme noen som helst, til og med meg selv.

Men vi mennesker er jo kjent for å være dumme. Nettopp derfor er fint at Gud selv var mer opptatt av å elske oss enn å demonstrere hvor smart han er.

En dag i skogen

2005-08-31T16:24:00.001+02:00

I dag har jeg ryddet litt skog, jevnet et villniss med jorden, banet vei for fri utsikt til riksveien. Det var en hel liten jungel som skulle bort i estetikkens navn.

Det var meg mot naturen, muskler mot årringer. Sagflisen spruta og hormonene pipla der jeg nærmest rykket trærne opp med roten, kvistet dem med håndkanten, meide dem ned med ren mannskraft.

I motbakke.

Vel, jeg hadde motorsag, skogen var ikke stort mer enn et kratt, jobben var halvgjort fra før og jeg måtte ta pause etter fem minutter. Men mandigheten lar seg ikke affisere av slikt. Det er noe jenter (sqaws) kanskje aldri vil forstå - uansett hvor pingle vi måtte være, liker vi å få sagflis i skoa og bli svette i undiken. Vi liker å få spisse greiner stukket i øyet, for så ruse motorsaga litt ekstra før vi tilintetgjør greina og treet den vokste på. Det er rett og slett tøft å sage.

Som den myke mannen jeg tross alt er, kunne jeg trekke en mengde linjer mellom skogrydding og sjelsliv, men de er jo åpenbare. Jeg mener, selv Rambo i all sin prakt kunne satt seg ned i jungelen med en kopp urtete og filosofert sjelesørgerisk over den dypere meningen bak å sprenge helikoptere og vietnamesere.

Uansett, nå skal jeg ha meg en stor og sterk kopp kaffe og en rullings med bismak av sagkjedeolje. Jeg trenger en dusj, men jeg vil helst ned i elva og skrubbe meg med sand.

Ugh.

Jeg har talt.

Usannsynligheter

2005-08-28T22:00:00.001+02:00

Det er ikke så uvanlig å finne en møkkete liten bamse på tunet, men det er ikke ofte de står på hodet. Det fikk meg til å tenke på alle mattetimene med sannsynlighetsregning. Jeg husker vagt at vi lærte en del om det, men vi regnet aldri ut sannsynligheten for at vi noensinne ville få bruk for det. Den var nok for liten.

Noen sier at livet er et eventyr, og i såfall er jeg Espen Askeladd. Jeg plukker opp ting hist og her, snakker med dyr, bare later som om jeg spiser grøten, og så videre. For ikke å snakke om at jeg aldri har sett på maken.

Jeg tror forresten jeg har lært mer av min bestefars eventyr enn alle timene på skolen. Nå går man på skole i ti år, uten å kvalifisere seg for noe annet enn videre skolegang. Den skal tidlig krøkes som god sosialklient skal bli. Det jeg angrer mest på fra skolen, er at jeg ikke skulket mer. De gangene jeg skulket lærte jeg nemlig ofte mer enn i timene. F.eks at man får vondt i magen av å svelge snus, og at man ikke klarer å smelte en gråstein samme hvor lenge man holder den over et stearinlys. Og tremenningen min lærte seg at hvis man absolutt må på do når man leker i steinrøysa, er ikke tørr mose et godt alternativ til dopapir.

Barn har fordelen av å ha åpne hjerter og hoder. De regner ikke ut sannsynligheten for at paraplyen vil holde når de hopper ned fra taket, men de pleier å klare seg likevel. Myke ledd og runde kropper, men etterhvert som man vokser og blir stiv og senete, følger hjertet trofast etter. Det eneste barn er helt sikre på, er hva de skal bli når de blir store. Jeg fylte 27 år i går, og jeg tar fortsatt meg selv i å tenke på "de voksne" som en gruppe jeg ikke er en del av. Da er det praktisk at man finner opp nye kategorier, som "unge voksne", som egentlig bare betyr barnslige tjueniåringer. Jeg har fortsatt litt å gå på. Jeg er sannsynligvis litt barnslig slik sett.

Freakshow i Andebu

2005-08-25T21:28:00.000+02:00

Jeg har verdens beste jobb.
I dag reiste vi til Andebu, hele senteret, til en aktivitetsdag i regi av Signo, som stiftelsen heter. Det finnes en hel verden av døve, tunghørte, døve autister, CP-rammede i rullestol, blinde tunghørte, døvblinde, schizofrene, utviklingshemmede diabetikere, i det hele tatt flere diagnoser enn man vanligvis tenker på, og mange av dem var samlet i dag. Det regnet så vi nesten måtte svømme, rullestolene kjørte seg fast i søla, folk siklet, noen sloss(!), det var generell liv og røre, men ikke så mye bråk, da de fleste er døve likevel. En av de døve hadde på seg en Black Sabbath-T-skjorte. Vel, om man ikke kan høre musikken, er det jo like greit at det er god musikk man ikke hører...
Og så kom forsyne meg klovnen Bobo traskende, som for bare å gjøre det hele enda mer surrealistisk.

Det er forøvrig en unik opplevelse å se en sang bli tolket for en dansende døvblind. Det var noe lignende det man i gamle dager kalte freakshows, en utstilling av gærninger (jeg tar beboerne alvorlig, men ikke høytidelig, for det er det nesten ingen av dem som gjør selv). I gamle dager ville mange av dem blitt satt ut i skogen som byttinger, i fremtiden er jeg redd mange av dem vil forsvinne i abortstatistikkene. Den blideste jenta jeg noen gang har møtt, er døv og CP-rammet, og vet at hun kommer til å bli dårligere og dårligere helt til hun dør. Hun smiler og ler selv om hun må spise most mat og drikke med sugerør og få hjelp til å kle på seg.

Derfor er det verdens beste jobb. Det går stort sett ut på å hjelpe folk som ikke klarer alt selv, enten det er å få på seg bukser eller å tro de klarer å lage ei god kanne kaffe. Egentlig er det de som hjelper meg, ikke omvendt. For de lærer meg hver dag at et godt liv ikke handler om å være flink og selvstendig, langt mindre rik og berømt. Jeg ser Jesus i disse menneskene, for akkurat som ham, godtar de meg. Det handler ikke ett sekund om at jeg skal godta dem. De tåler mine fomlete forsøk på å glede dem, å forstå tegnspråket til en spastiker, de ser det gode i meg. De gir blanke i om jeg har vært snill kvelden før, for de ser at jeg er blitt glad i dem. Og når jeg, en materialistisk, smal kjiping, kan begynne å elske personer som aldri vil få høyere mental kapasitet enn en toåring, da vet jeg at Gud kan elske meg.

Jesus vs. kristendom (den krasse siden)

2005-08-23T20:18:00.000+02:00

Jeg tror all kaffen gjør meg aggressiv. Derfor blir det en sint post.

Ja, dere, det er en fin dag for blogging, og dagens tema kommer fra et bilde jeg fikk i hodet en dag jeg sto utenfor 7-11 eller et annet irrelevant sted. Dvs, jeg så to blider ved siden av hverandre. På det ene bildet var Jesus, på det andre en stor løk. Ja, jeg ser slike ting av og til, men jeg tror ikke de er ekte, og jeg har aldri spist syre. Jeg henger meg ikke videre opp i dem, men det er interessant å tolke den skjulte delen av sitt eget hode. Det får meg til å føle meg som Bob Dylan.

Så, Jesus og løk. Hva er sammenhengen? Grei ut med eigne ord, som norskoppgavene gjerne lød i niende klasse. Jesus er, vel, Jesus. Ikke noe hokus pokus der. Løken, derimot. Løken representerer kristendommen. Ikke bare er den ofte til å grine av, den består av så mange lag at man ikke kan skrelle dem bort en etter en - før eller siden blir man så lei at man finner fram kniven. Og helt innerst i løken finner vi en bitteliten Jesus som er glad for å se lyset etter så lang tid inni en løk som attpåtil har vokst i møkkete jord.

Jeg skal ikke gå gjennom hele min historie med Jesus og kristendommen, men jeg kjenner begge deler ganske godt, og jeg må si at det eneste som har reddet kristendommen fra å råtne mer enn den allerede har gjort, er nettopp nærværet av Jesus, selv om han til tider synes å forsvinne. Dette høres muligens rart ut, å sette Jesus opp mot en religion som i utgangspunktet kretser om ham, så la meg prøve å forklare. Jeg spør av og til folk om hva de legger i ordet "kristen". Jeg kan ikke huske at noen noen gang har svart meg at det handler om Jesus. De ti bud, derimot. Om man drikker øl eller ikke. Hvilken dag man tar seg fri. Hvorvidt man er kjedelig eller ikke. Hvor hjernevasket man er. Lista blir for lang og deprimerende til at jeg orker å gjengi den. Til og med de kristne definerer kirstendommen som all mulig vissvass som i bunn og grunn ikke har noe med Jesus å gjøre. Og det er egentlig ganske passende, all den tid mange av dem sier seg frelst av bare nåde, men likefullt anser det som sin viktigste oppgave, ikke å vise nåde til andre, men f.eks å advare mot Islam.

Her dukker det altså opp en mann som sier at han ER veien, sannheten og livet, og to tusen år senere har vi gjort "veien" om til et sett med regler, moral, teologi og kultur. Det er perversjon på høyt plan. Det er ikke rart kristne har måttet finne på alle slags evangeliseringsmetoder og andre lure greier. Jesus har blitt så oppblanda med alskens møl at det skal snart en doktorgrad til for å kunne identifisere liket.

Harde ord? Ja, men spør deg selv:
Hvorfor er det så mange som forbinder kristne med helvete, av alle ting?
Hvordan ble et helt måltid (nattverden) til en tørr kjeks og 20 ml. saft?
Hvordan har det seg at nesten alle liker Jesus, men mange misliker kristne?
Når ble Gud mer interessert i teologi enn mennesker?
Hvorfor kaller man det Gudstjeneste å samles i et bygg på søndager?
Når mistet begrepet nåde sin mening?
Når sa Gud fra seg farskapsretten og ble en arbeidsgiver i stedet?
Og det tristeste av alt: hvorfor anser min venn seg selv som en "dårlig kristen" fordi han ikke har lest i bibelen på to uker?

Jeg mener ikke at alle kristne er dumme, eller at alt som kalles kristendom bare er tull. En innpakket Jesus er bedre enn ingen Jesus, men du verden så råtten denne løken kan være. Jeg kan ikke klandre andre, for jeg har vært en del av galskapen selv. Jeg har trodd at jeg ikke ville komme til himmelen om jeg ikke kvittet meg med CDene mine, jeg har trodd at det å leve med Jesus handlet om følelser, teologi, kultur, bibeltydning, you name it. Been there, done that. Jeg anser nesten meg selv for å være en liten autoritet på kristendom.

Jeg snakker ikke om trivielle saker som om folk står eller sitter når de ber, jeg snakker om alle lagene vi har pakket Jesus inn i. Det ødelegger så utrolig mye at jeg blir fysisk kvalm noen ganger. Til og med Guds nåde har blitt en ny måte å si fysj og nei på. Jeg kjenner mennesker som i likhet med meg har vokst opp med tro og religion og Jesus, men fortsatt tror de ikke duger til noe, at livet er en spissrotgang på stram line, og Jesus er bare en fjern ide man klamrer seg til for å ikke brenne i helvete. Det skjærer i hjertet mitt å se Jesus bli redusert til en avholds- eller måteholdsmann (eller en alkis for den saks skyld), en morallærer, en kul kis, en pinsevenn, en biskop, og i mange tilfeller ikke annet enn et skjold mot Guds vrede.

Personen har veket for teologien, kjærligheten har veket for moralen, fornuften har veket for bibelkunnskapen, nåden har blitt blandet med krav, frelsen har blitt kjøpt, pakket om og fått prislapp, vennskapet har blitt en kontrakt. Det sier noe at jeg egentlig visste svært lite om Jesus før kristendommen ble så slitsom at jeg rett og slett måtte gi den opp. Da fikk Jesus omsider plass. Da fikk han omsider puste og strekke på beina og faktisk gjøre noe med meg, vandre med meg, som det sies. Fikse livet mitt. Det er ikke lett å hjelpe et druknende menneske som fekter med armer og bein. Det sier også noe at sammen med kristendommen forsvant også angsten jeg har bært så lenge jeg kan huske, angsten som lammet meg hele livet.

Det er forunderlig mange steder og måter man kan finne Jesus på, men det fortjener et eget innlegg. Og kanskje det kommer et innlegg om hvor godt jeg liker Jesus, nå når jeg har rast fra meg ang. kristendommen.
Sove nå.

Anbefalt lesning:

Nåde på norsk

Hvor ble kjærligheten av?

Livet er ikke det verste man har, og om litt er kaffen kald

2005-08-23T20:01:00.000+02:00

Bleeh. Jeg sov mindre enn fire timer i natt, og natta før husker jeg ikke om jeg sov noe særlig i det hele tatt. Jeg er ikke søvnløs fordi jeg har det kjipt, men fordi jeg har blitt sittende oppe så lenge for å bl.a lese andre sine bloger. Jeg har allerede begynt å sende idiotiske tekstmeldinger til folk, og jeg burde strengt tatt ikke sitte her og blogge, i min tilstand. Jeg er det man kaller "bevisstløs i gjerningsøyeblikket". Man kan bli ganske rar av å være nykter også, og det egentlig ganske interessant å se hva som skjer med hodet etter lite søvn og sanseløse mengder kaffe. Det er nesten som man får et nytt syn på livet. Nå dreier alt seg om å få traktet nok kaffe til å holde ut litt til, så jeg ikke sovner for tidlig og våkner midt på natta uten noe å ta meg til.

Ikke at det ville gjort noen stor forskjell. Det er lenge siden jeg brydde meg om hvilken dag det er. Det hender torsdag føles som søndag, og om søndagen føles som en onsdag, er det egentlig helt greit så lenge jeg vet at det faktisk er søndag, for på søndager slapper folk litt mer av selv om de er på jobb. Og så synes jeg mandag er den beste dagen i uka, for den er så praktisk. Det er jo genialt at den kjipeste dagen kommer først, slik at man blir ferdig med den. Nå merker jeg at jeg begynner å bli altfor positiv så jeg går videre på en ny post. Men jeg vet ikke om jeg tør poste den før jeg har sovet litt.

Den som våker får se.

Fedon go home

2005-08-21T16:07:00.000+02:00

Det har vært noen usunne dager med lite søvn, mye jobb, og matvaner fra en annen verden. I går, f.eks, var det ut av senga, rett på kino med en beboer jeg jobber med, og cola og popcorn til frokost. Mer mat ble det ikke før jeg stappa i meg en stor kebab og en hamburger seint på kvelden, og i dag våknet jeg 20 min. før jeg skulle på jobb, og kom rett til kyllinggryte. Mett nå. Hardt liv.

I går var forøvrig en bra dag. Jeg fikk omsider treffe Rachel og et par av hennes venner. Det er visst ikke hverdagskost for misjonærbarn å høre folk snakke om Jesus mens de drikker øl, men jeg er alltid parat til å ødelegge noens fordommer. Dessuten ble vi ikke fulle, og pubene i byen var så fulle og varme at vi ikke gadd ta mer enn en halvliter der. Vi stakk i stedet hjem og snakket om Jesus vs. kristendom og avsluttet med en ganske trøtt helvetesdebatt.

Jeg forstår forresten ikke hvorfor Fedon stresser med dietter for å få folk til å slanke seg. Jeg pleier i alle fall å miste appetitten når jeg ser ham. Han ser ut som han har svømt fra Hellas til Norge i en sjø av rosa sirup med melis på, og smilet hans gir meg en svak smak av bedervet olivenolje. Men hey, hver sin smak.

Internasjonale dager i Halden

2005-08-18T22:21:00.000+02:00

Influensaen gikk like fort som den kom. Det var nok bare utbrenthet eller en annen motesykdom. Så jeg har vært frisk og rask og i Halden og kjenner meg litt mer verdensvant. Jeg har vært i Sverige og lyttet til finsk musikk med ei engelsk jente. Hun er Bottom_Buzzers nye nabo og glad for å faktisk bli kjent med noen nordmenn. Vi er jo ikke akkurat kjent for vår gjestfrihet og åpenhet. Så der har vi sittet i sofaen og drukket kaffe og bidratt til verdensfreden og økt forståelse i den globale landsby som de reneste Barn av Regnbuen. Nå mangler vi bare en homofil neger i gjengen, så er vi like snille og politisk korrekte som en amerikansk TV-serie.

Boo to the hoo

2005-08-14T00:47:00.000+02:00

Jeg må stå opp om mindre enn seks timer, jeg tror jeg har en influensa på gang, og det er ingen her som kan lage kakao til meg. Oh the misery.

Brodern møtte Jesus

2005-08-13T22:37:00.000+02:00

Her er noe Min Bror skrev.

Trykt med tillatelse.

I dag møtte jeg Jesus. Vel det startet egentlig med at jeg spilte bort noen penger på en spilleautomat i byen. Jeg støttet sikkert en god sak med de penga, men det kjentes ikke noe godt. Jeg gikk derfra, irritert over meg selv og på veien møtte jeg noen som spurte om jeg ville ha hasj. Jeg rista på hodet som vanlig (sidelengs, ikke opp og ned).

Da så jeg ham, og jeg skjønte at det var Jesus. Han satt alene på asfalten og var klissvåt i buksa. Jeg sa til ham at han burde sette seg under et tre, slik at han fikk litt ly for regnet. Vi pratet litt, lite i starten men etterhvert gikk det lettere. Jeg var egentlig på vei til kjerka mi og derfor spurte jeg om han ville være med. Litt nølende ble han med. Jeg kjøpte noen kanelboller og en cola til ham. For han hadde ikke spist på lenge og en cola burde smake mye bedre en spylerveska han drakk på. Selv om den hadde en duft av sitron. Han var veldig sliten og satte seg ned for å spise.

Men det gikk ikke lang tid før det kom en vekter. Som bad ham om å gå tilbake der hvor jeg først møtte ham, på andre siden av gaten. Først tenkte jeg å starte en diskusjon med vekteren. For jeg viste veldig godt at han ikke hadde noen som helst myndighet til å jage Jesus bort. Men det endte med at jeg ikke sa et ord til ham. Istedet hjalp jeg Jesus opp på bena og vi begynte på den ca 150 meter lange veien bort til kjerka mi. Han måtte stoppe flere ganger. Bena var visne etter å ha sittet så lenge, og nyrene og levra var ganske ødelagt etter lang tid med spylerveske.

Jeg var ganske spent når vi nærmet oss kjerka mi. Ville de riste på hodet, be meg ta ham med ut igjen. For saken var den at det luktet vanvittig vondt av ham. Vi gikk inn og jeg fant to stoler som jeg satte bak helt på siden. Under hele møtet hadde jeg store problemer med å puste inn den stanken. Han som satt foran oss, snudde seg flere ganger og det var tydelig at han ble berørt av lukta. Etterhvert begynte han å tygge ”frisk”, ganske mange faktisk. Tenkte vel kanskje at det ville få bort litt av stanken. Jeg satt ganske spent og ventet på om noen ville sprekke og be oss om å gå ut.

Men jeg er ganske sikker på at alle i kjerka etterhvert kjente duften av Jesus, der de satt. Gudstjenesten gikk sin gang. Innimellom dytta jeg til ham, for han sovnet av og til. Da det var slutt tok jeg ham med meg ut igjen. Vi sa hadet til hverandre, og han gikk tilbake der hvor jeg først møtte ham. Og det gledet meg at ingen i kjerka mi ba ham om å gå ut. Jeg liker kjerka mi!

Men var det verdt alt sammen? Han fikk sannsynligvis ikke noe ut av prekna, og mange sleit nok med stanken under gudstjenesten. Jeg måtte konsentrere meg veldig, siden jeg hørte på prekna og måtte passe på at han ikke falt ut av stolen samtidig. Og han gikk tilbake hvor jeg møtte ham. Hadde det noe for seg? JA, for jeg fikk møte Jesus!

Jeg vil hjem

2005-08-13T11:02:00.000+02:00

Jeg har tenkt meg hjem om ikke så lenge. Oslo har det meste, men jeg har ikke funnet et pæretre som henger innover et gammelt fjøstak ennå. Jeg kan ikke huske en høst da jeg ikke har klatret opp der og sittet og spist store pærer. Men jeg husker fortsatt ikke når pærene pleier å bli modne. Det er slikt som pappa vet. Han kan navn på trær og hvilken jord bringebærne trives i. Han kan bygge trapper og reparere en motor med kleshenger og teip. Jeg vet ikke hvordan han har lært alt sammen. Noen ganger får jeg lyst til å ødelegge ting bare for å se ham reparere dem. Jeg er redd for at han skal bli borte, for han er en av dem som hjelper folk uten betaling eller tanke for seg selv, en slik som ville dø for familien sin. Når vi ikke har slike mennesker i nærheten, blir vi redusert til hverandres kunder. Det er ingen hyggelig tanke, for jeg er vant til å få det meste gratis.

Noe av det jeg fikk gratis, var en sans for sjelfull musikk. Jeg og pappa pleide å ligge i dobbeltsenga og høre på jazz, Swing & Sweet tror jeg programmet het, mens mamma bakte pizza. Hva de andre holdt på med, vet jeg ikke, men det kan umulig ha vært mer givende. Det var mens jeg fortsatt var liten nok til å ikke tenke over hvilken takt musikken gikk i, eller hvilke skalaer som ble brukt. Det var bare snakk om å lytte.
Det er vel den følelsen jeg fortsatt leter etter når jeg hører jazz, og det er kanskje den følelsen jazzmusikere fortsatt prøver å spille. Det handler vel om improvisasjon mer enn noe annet, selv om det hjelper å vite hvordan ting virker. Som livet forøvrig.

Jeg fikk utfordret noen av mine fordommer i kveld. Blondiner kan være enda blondere enn jeg trodde. Trikken hjem var befolket av en gjeng med blondiner. Egentlig var det to gjenger, men fra mitt sete helt bakerst var det hele bare en skrålende, formløs, blond masse. Det var øl og hyling og "særlig ikke lite lissom'a!" De dro med seg hele sin blonde verden inn på trikken. De hadde til og med blonde bukser på, slike som ikke når helt opp og dermed avdekker - ja, nettopp - blondeundertøyet.
Jenter, slike bukser er ikke noe fint. Ta dem heller av.
Den ene gjengen gikk av, og den andre ble sittende igjen og snakke drit om dem (og her sitter jeg og snakker drit om dem alle).

Det er slike ting som får meg til å føle meg fremmed og gir meg lyst til å trekke meg tilbake til et tak, sitte der som en annen munk og spise pærer.

Hvis noen blonde jenter skulle slumpe til å lese dette, må de ikke ta det personlig. Noen barn er brune, noen barn er blonde. Det er ikke din feil. Skulle en fregnete rødtopp lese dette, er det bare å ta kontakt.

Åpent brev til Oslo Sporveier

2005-08-08T22:53:00.000+02:00

Jeg har ikke så mye å skrive om i dag. Jeg poster bare en kopi av en email jeg nettopp sendte til Sporveiene.

To: firmapost@sporveien.no

CC:

Subject: Automatiske problemer

Date: Tue, 09 Aug 2005 04:48:28 +0800

Kjære Oslo Sporveier.

I dag skjedde det noe merkelig. Jeg skulle ta trikken til jobb, og møtte opp på holdeplassen ved Jernbanetorget T eller S eller hva det nå heter, der mellom Sentralbanestasjonen og City. Jeg var full av cash og ungdommelig håp og hadde tenkt å kjøpe meg et månedskort på denne kjekke automaten som sto der. Jeg trykket på knappen og fikk beskjed om å legge i 700 kr. Jeg begynte med en 200-lapp, og straks kom det en femtilapp ut av luka like under. Og displayet viste fortsatt at jeg skulle betale 700 kr. Jeg tenkte, "what the fuck" og stappet inn femtilappen jeg hadde fått, og umiddelbart kom de to hundre tilbake.Og displayet viste forsyne meg at jeg enda skulle betale 700.

Så selv om jeg teknisk sett hadde betalt 250 kr for ingenting, gikk det altså opp i opp. Jeg bestemte meg for å kjøpe en timesbillet i stedet, og maskinen godtok tjuekroningen min. Så jeg fikk da en billett til slutt.

Jeg synes dere skal sende noen til å se på automaten. Så vidt jeg vet er det ingen som har tapt penger på den enda. For alt jeg vet har noen faktisk vunnet på denne krysningen av en spilleautomat og minibank.

Ellers er jeg en fornøyd kunde, men det hadde vært fint om trikken hadde gått litt fortere, spesielt når den er forsinket.
mvh,

Morten
____________________________________________

Forresten kommer jeg til å være bortreist noen dager, og er nok ikke online igjen før fredag.

I skyggene bor Jesus

2005-08-06T19:50:00.000+02:00

En god dag, dette. Ei jente lånte meg spontant bilen sin, og hadde til alt overmål lagt igjen en stor pose Opera Mints der. Jeg fikk en meget velsmakende tur til jobb.

Men det er ikke det jeg skal snakke om. Tittelen på denne posten har jeg rappa fra et dikt en venn av meg skrev. Jeg husker ikke hele diktet, men denne setningen har ligget i hodet mitt og gjentatt seg selv, slik Bob Dylans strofer har en tendens til å gjøre; man vet ikke helt hva det betyr, men de høres umiddelbart sanne ut, og blir liggende et sted mellom underbevisstheten og følelsene. Eller noe slikt. Jeg er jo ikke like god til å uttrykke meg som Dylan.
Slik er det forøvrig med all god kunst, slik jeg ser det - den beskriver ting uten å definere eller forklare dem.

Slik tenker jeg om strofen, jeg vil kalle det faktumet, at Jesus bor i skyggene. Jeg er ikke en negativ person, men som kjent har jeg en dragning mot det mørke, det håpløse, det dystre. Og det er der jeg oftest finner Jesus. Det er egentlig ganske logisk, siden det beste stedet å plassere et lys er i mørket. Jeg leser om Jesus og får hodet fullt av bilder av ham, omgitt av en gjeng med tapere, løgnere, horer og svikere. Det ser ut til at de råtneste menneskene også er de som best kjenner igjen det ekte og varige. Religiøse mennesker har vi alltid hatt, eller rettere sagt vært. Men det er ikke mye religiøsitet over svindel og bedrag, narkomani og galskap. Slike gutter vil Norge ikke ha, men det ser ut til at Jesus liker dem ganske godt. Jeg liker en del av dem jeg og, men jeg skal selvsagt innrømme at jeg hadde slitt med å spandere middag på en svindler eller pedofil. Jeg mener, jeg er en grepa kar, men Jesus er fortsatt noen hakk foran.

Det demrer i det hele tatt for meg nå om dagen at det å være god ikke handler ett sekund om å være flink eller disiplinert eller å vite hva som er lurest å si til et menneske som plutselig gripes av panikkangst. Jeg har f.eks ingen peiling på hva godt jeg skal si til en narkoman. De vet mer om livet på gata enn jeg gjør, og noen ganger virker det som om de kjenner Gud bedre også. Nei, jeg tror godhet handler om tilgivelse, at jeg er god i den grad jeg tilgir mennesker. Og her er et dilemma, en akilleshæl, den berømte lille skriften: det viser seg at for å tilgi andre, må jeg tilgi meg selv. Ellers tar bitterheten og selvopptattheten all den plassen som egentlig er reservert for kjærlighet. Å tilgi seg selv er ikke så moro som det høres ut. Det betyr nemlig at jeg må hoppe ned fra min moralske pidestall. Jeg må si at ok, jeg trenger tilgivelse. Ikke bare må jeg få den, det er jeg selv som må gi den! Jeg må være nådig mot min onde tvilling. Og dermed synker jeg ned til det laveste punktet et menneske kan stå på, under alle høydene med fri utsikt til både egne og andres synder, og man vet ikke helt hva man skal henge fingrene i lenger, for det er jo ingen å dømme. Helt tomt. Det er et langt fall, og det ser mørkt ut der nede og man vet ikke hva man vil lande på. Det er faktisk ganske sjokkerende å lande mykt på det som viser seg å være et menneske, og ikke bare det, men Jesus selv.

Dette ble kryptisk, men altså: jeg hopper fra min pidestall og lander på Jesus. Han bor altså i skyggene, i det ytterste, dypeste mørket. Så det er kanskje ikke så rart jeg har møtt ham så ofte i det siste, både på gata og de hjelpetrengende menneskene jeg jobber med. Selvdisiplin og kunnskap rekker nemlig ikke så langt når man må tørke opp en annens avføring og etterpå blir spytta på, riktignok av en person som ikke vet hva han gjør. Men kjærlighet funker utmerket i slike situasjoner. I det hele tatt har jeg lært en hel del om kjærlighet gjennom andre menneskers kroppsfunksjoner. Jesus er på badet, kan man kanskje si.

Nei, jeg skal ikke lenger frykte mørke og drit. Jeg har planer om å oppsøke det enda mer. Jeg har nemlig lært at når jeg fordømmer noen, har det en sammenheng med noe jeg ikke har tilgitt meg selv for enda. Alle vil ha tilgivelse. Derfor skal mine fordommer dø. Derfor skal mine fisefine hender grave i ukjent møkk. Så kan jeg lære mer om ydmykhet, en egenskap jeg ironisk nok er stolt over å besitte. Jeg hører til blant dem som hevder at jeg har Jesus i hjertet, så han bor uten tvil i skyggene. Rart at jeg ikke forsto det før.

Grønt lys

2005-08-02T22:52:00.000+02:00

Det er mer enn fjelloverganger som skiller Oslo fra små bygder i Sogn.

Noen av dere så sikkert Fragglene på barne-TV for en del år siden, og husker Onkel Reisende Mac, som dro ut i menneskenes verden og sendte hjem reisebrev fra byen. Slik kjenner jeg meg av og til. Jeg ventet på grønt lys nede ved Strøket et sted, og en vakker, smilende ung dame kom bort til bilen. Først forsto jeg ikke hva hun sa, men etter et par gjentakelser forsto jeg at jeg ble tilbudt en "liggetur" på gebrokkent engelsk. "Sorry," ramlet det ut av meg, og lyset ble grønt og jeg kjørte hjem. Litt etter gikk det opp for meg hvor absurd det egentlig var - jeg hadde liksom sagt henne at "beklager, men jeg vil ikke kjøpe sex av deg." En slik samtale burde ingen ha.

På veien hjem tenkte jeg på henne og at hun nok hadde smilt fordi hun manglet penger til dop. Jeg vet ikke hvilke ord som kan passe på slikt. Ironisk? Sykt?

Jeg vil ikke at denne verdenen skal være virkelig. Likevel har jeg for første gang følelsen av at jeg er på rett sted. Det er, som så mange andre ting man innser, både fint og kjipt på en gang. Her er jeg. Jeg er her. Dette er mitt sted, min planet. Her har jeg ting å gjøre. I meg vokser en kjærlighet til alle disse horene og junkiene. Jeg burde egentlig kjørt tilbake og betalt henne for å ha minnet meg på det. Men det finnes fortsatt ting som ikke kan kjøpes for penger.

Sosial Tetris

2005-08-02T22:15:00.000+02:00

Det har vært en tung kveld. Jeg har angret på min ærlighet. Den har skremt mennesker jeg er glad i. Min glede har blitt tolket som noe trist, min frihet har blitt ansett som fangenskap. Jeg har pekt på hjertet, og folk har bare sett på fingeren min. Jeg klandrer ingen. Men det plager meg at jeg har møtt større forståelse når jeg har dekket meg med en maske og latet som jeg har passet inn på steder der jeg ganske enkelt ikke føler meg hjemme.

Det er ikke helt uventet, men det gjør forbausende vondt. Som sagt, jeg klandrer ingen, tvert imot setter jeg pris på at andre er ærlige mot meg. Det betyr ikke at jeg trekker meg, at jeg sletter blogen eller gjemmer meg på andre måter. Jeg har tatt et steg, og jeg har tenkt å gå videre. Jeg har bestemt meg for å ikke si alt, men det jeg sier, skal være sant.

I kveld er jeg alene. Jeg har gode venner, men de er ikke her nå. Jeg vet mange av dem vil stille opp for meg. For jeg kommer til å drite meg ut. Jeg kommer til å angre på ting, jeg kommer til å skli på sosiale bananskall. Det er ikke morsomt å tenke på, men det hjelper å vite at det er fordi jeg for en gangs skyld møter vanskelighetene i motsetning til å flykte fra dem. Min aversjon mot skuespillet har vokst i takt med åpenbaringen av alle de syke rammene vi blir presset inn i. Alle forventningene.

Det handler ikke om at jeg er så selvstendig og tøff. Jeg er ikke spesielt flink eller sterk. Det er ikke mange av oss som er det, og nettopp derfor plager det meg at mine brødre menneskene feller dommer over hverandre og blir urolige når noen velger en annerledes måte å leve på.
Det handler heller ikke om opprør. Jeg er ikke ute etter å ødelegge noe.

Eller, jo. Det handler om opprør. Jeg vil bekjempe de meningsløse normene, jeg vil knuse moralen og bytte den ut med tillit. Jeg vil bytte til en motor som drives av kjærlighet fremfor bud. Å leve er tross alt ikke en teknikk, like lite som Jesus er en teologi. Jeg vil ganske enkelt ha nåde, jeg trenger nåde. Og det ville være hyklersk av meg å kreve(!) denne nåden uten å samtidig gi den til andre.
Jeg må altså ikke dømme dem som dømmer. Ikke stenge inne de som bygger murer. Gi andre det jeg selv ønsker meg. Prøve å forstå alle de som ikke forstår. Det er jo ikke slik at jeg ikke selv vet noe om begrensninger, enten de sitter i hodet eller hjertet.

Det ville være absurd å hisse seg opp over andres feil når man nettopp har møtt seg selv i døra og fått en ørefik av sitt eget speilbilde. Jeg har vært fanget i sorte hull av avhengighet og depresjon, hat og angst. Og nå, når jeg har blitt løftet ut og begynt å leve, finner jeg at mange er redde. Tenk om jeg ramlet ned igjen? Tenk om jeg skulle leve som om jeg faktisk hadde fått en ny sjanse, et nytt liv, som om det gamle var glemt og forbi? Det er ironisk at man er redd for at et menneske skal falle, et menneske som uten blygsel mener at han ikke står på egne bein, men derimot blir holdt oppe av Jesus, av sin egen skaper.

Det plager meg, men jeg er ikke redd lenger. Noen ganger har jeg lyst til å bygge et tårn, klatre opp og rope, "Jeg er ikke redd lenger!" Jeg kommer til å falle, men denne gangen blir det fordi jeg går, ikke fordi jeg sovner på krakken.

Det ble noen vanskelige timer på jobb i kveld, men da jeg gikk hjemover kjentes det vitterlig ut som om jeg var litt rettere i ryggen enn da jeg kom. Litt stødigere. Det fikk meg til å tenke på noe min venn Bottom Buzzer pleier å si: "Ka sku vi gjort uten Jesus? Sku vi bært byrdan?"

Jeg kan like gjerne benytte anledningen til å takke dem som ikke har tro på meg. Det gjør meg mindre avhengig av å bli stemplet som godkjent av alskens kulturer og normer. Og samtidig vet jeg at mange negative reaksjoner og merkelige påbud er gitt meg som et resultat av ekte kjærlighet. Og det setter jeg pris på.

Og mitt trumfkort: det er ikke så farlig om mennesker ikke tror på meg, eller om min tro på Gud kan bli flekket av tvil. For Gud tror nemlig på meg.

Seg selv nærmest

2005-07-31T23:53:00.000+02:00

"I got in touch with my feminine side, but she turned out to be a bitch..."

Jeg har en ond tvillingbror, en mentalsiamesisk tvilling. Vi deler blant annet kropp. Han forsov seg i dag. Men det var jeg som måtte ta støyten og punge ut 200 spenn for å komme for sent i drosje. Min onde tvillingbror hater alle de svette Norway Cup-ungene som stinker opp trikken hele veien hjem.

"Jeg var ikke meg selv" sier man gjerne når man har gjort noe dumt. Jo. Du var deg selv. Det er det som skremmer meg. Det var du som sviktet. Det var du som sa alle de kjipe greiene. Du er alltid deg selv. Tror jeg. Noen har jo en evne, jeg vet ikke om det er en velsignelse eller en forbannelse, til å rett og slett bytte personlighet når det måtte passe, og kanskje noen ganger når det ikke passer også. Ett menneske, flere personligheter. Hvor mange mennesker er vi egentlig?

Det skal forresten godt gjøres å si noe generelt om mennesket. Det er rundt seks milliarder stk. av oss, om jeg ikke talte feil, og jeg kjenner bare noen få av dem. På den andre siden sies det at alle har en dobbeltgjenger, og om man ekskluderer sitt eget alter ego, er vi kanskje bare tre milliarder. The more the merrier.

Hvordan skal man så forholde seg til alt dette, alle disse? Hva driver folk til f.eks. å lete etter herr eller frøken Riktig blant mange milliarder alternativer, når man til og med må erkjenne at man er nettopp seg selv nærmest?

Det er nok fjortenåringen i meg som stikker sitt filosofiske hode opp. På den lyse siden er jeg min egen bedre halvdel. Han overtalte meg nettopp til å sette hjernen på vent, trakte en halvliter kaffe og sette på Kill Bill vol. 2.

Den lyse siden

2005-07-29T00:57:00.000+02:00

Det har ikke skjedd noe nevneverdig siden sist. Dessuten kjenner jeg meg død og nytteløs i dag, så jeg deler noe som skjedde på Den Lyse Siden, nærmere bestemt Halden(!).

Jeg reiste dit for å henge med en venn, la oss kalle ham Bottom Buzzer. På vei dit hadde jeg en fornemmelse av at jeg enten var i ferd med å gjøre noe dumt, eller at jeg skulle oppleve noe veldig bra.

Jeg fant fram, og etter store mengder kaffe og et par pils dro vi ut på byen. Halden by night er et interessant sted, i hvert fall Jonsokaften, siden det nesten ikke var et menneske i byen. Hvor de hadde gått vet jeg ikke, men vi fant omsider en befolket pub, den bruneste av dem alle. Der ble jeg sittende og jatte med en full og splitter pine gal mann mens Bottom kom i prat, som han gjerne gjør, med ei taterdame i baren. Jeg vet forresten ikke om de reisende kaller seg selv tatere slik negre i USA kaller seg niggere, men hun hørte i alle fall til Romani-folket. Hun het Lillian.

Jeg gikk ut for å røyke, og best som det var, kom en speedfreak bokstavelig talt dansende nedover gata mens han spilte gitar. Etter et par sprell og noe som kunne minne om en spontan dans, kom han bort til meg. "Kul gitar," sa jeg. "Jeg visste at jeg skulle gå bort til deg med en gang jeg så deg," sa han (jeg hadde tenkt omtrent det samme). Han het Magne.

Han var høy og jeg var brisen, så vi jamma og sang litt der ute. Han var en gud på både vokal og strenger, og brukte, passende nok for en genial narkoman, et hjemmelagd plekter han hadde tygd ut av et kredittkort. Puben stengte, natta var ung, og jeg og Bottom Buzzer dro tateren og speedfreaken med oss opp på en topp som heter Rødsfjellet, men ikke før Bottom hadde vært hjemom og henta et par flasker vin. Magne satte seg på en stein og spilte så høyt at politiet kom og ba ham roe seg. De hadde hørt ham helt bort til et annet sted i Halden. Han forklarte seg med at han spilte for Jesus, men respekterte anmodningen. Snuten stakk. Bottom kom tilbake, Magne måtte løpe et ærend, sikkert noen ulovligheter, og vi tre fant en benk. Lillian begynte å fortelle om ting hun hadde opplevd, som at et av barna hennes hadde druknet i sjøen. Hun fortalte grusomme ting om hvordan hun og hennes familie og folk var blitt behandlet, blant andre av kirkens menn. "Det var ei fin lita tatermus" hadde hun fått høre fra et svin av en prest. Detaljene kan man tenke seg til selv.

Men hun hadde også opplevd Jesus. Hun sa, "jeg hater kirka, men Jesus kan ingen ta fra meg." Hun fortalte at i sine verste stunder, med spørsmålene man får færrest svar på, var det som om Jesus kom og strøk henne på kinnet. Jeg begynte å gråte da hun sa det, for det var akkurat som han satt imellom oss to da.

Magne kom tilbake og sa "nå drikker vi litt vin og spiller for Herren!" Og det gjorde vi. Vi snakket og spilte og sang og drakk vin og lo. Og vi gråt og ba. Aldri har noen bedt for meg som Lillian gjorde. Aldri har jeg opplevd en så naturlig og ekte følelse av kjærlighet som da Magne ga meg jakka si så jeg ikke skulle fryse. Jeg tror til og med at vi på et tidspunkt leste hverandres tanker.

Vi ble sittende slik hele natta (vel, Magne hadde naturlig nok ikke lett for å sitte stille). Flere tårer, bønner, vin og en gitarstreng seinere var det blitt morgen. Jeg var nok litt susete i hodet, men fullstendig edru i hjertet. Det var blitt rent i løpet av natta, renset for en mengde religiøst slagg.

Før vi gikk ned, fikk jeg vite at Lillian har kreft. Hun vet hun kommer til å dø langsomt og smertefullt. Jeg lovet at jeg skulle besøke henne og være hos henne når hun var syk. Jeg mente det også. Det som gnager i margen min nå er at jeg ikke var lur nok til å få hverken nummer eller adresse. Jeg må tilbake til Halden.

Magne forsvant på en sykkel, vi sendte Lillian hjem i drosje og gikk og la oss. Det er sjelden jeg legger meg så seint og sover så godt. Jeg kan ha dårlige dager, men denne opplevelsen synger i hjertet mitt fortsatt. Av og til har jeg lyst til å slenge den i fjeset på rabiate avholdsfolk og kristne som holder gudstjeneste i hus, men jeg bøyer meg ydmykt for det faktum at om Gud vil være sammen med en småfull tater, en narkoman, en dumpa 45-åring og en forvirra søker som meg, alle på en gang, på et fjell i Halden, skal jeg ikke slå hånda av streite snille kristne heller.

Jesus var på Rødsfjellet den natta, og jeg tror han ble med oss ned igjen også. Takk.

Den mørke siden

2005-07-26T02:43:00.000+02:00

Jeg leser min egen blog og tenker på mine egne tanker og får inntrykk av at jeg er en dyster person. Her er gråt og her er klage, som Bjørn Eidsvåg stønner i en sang. Det plager meg ikke at livet er kjipt, for det er det ikke - det er faktisk bedre enn noensinne. Likevel er det mørket jeg er mest opptatt av. Galskap og lidelse. Om ikke min egen, så andres. Jeg vet ikke hvorfor jeg er så glad i gale mennesker, reisebrev fra dårlige syretripper, skildringer fra fengsler og blues generelt. Jeg fikler med gitaren, og ut kommer bare blåtoner, hvis jeg i det hele tatt finner grooven den dagen. Det gjorde jeg ikke i dag, men i det minste fikk jeg noe å henge med hodet for.

Jeg kan sitte på verdens triveligste kafé og drikke byens beste kaffe med mammas beste hjemmestrikka sokker på, av ull fra selveste gromsauen. Jeg kan sitte der og ta meg selv i å savne angsten. Angsten, som aldri har fått noen til å føle seg vel. Er det en slags balanse som mangler et sted? Eller er det bare tryggere å holde seg lavt i landskapet (selv om livet kan leves langt under alle overflater)? Kanskje gleden og tilfredsheten bare er som bekjente å regne, mens døden og fordervelsen er som søsken i et hus med altfor få rom; man trenger ikke like dem så godt, men man blir da godt kjent, og glad i dem selv om man sloss og ødelegger hverandres humør og personlige eiendeler.

Det er godt mulig jeg opplever det samme som jenter jeg har hørt om, som går fra den ene mishandleren til den andre. De både elsker og hater mennene som slår dem. Det er jo tullball fra ende til annen. Men sannsynligvis ytterst menneskelig. Kanskje det er en god unnskyldning for å ikke ordne opp i problemene sine. Kanskje jeg dømmer dem for lett. Vi er ikke i samme båt, men kanskje i samme elv.

Det mørke i menneskene er kanskje ikke bare mørke, men en side av dybden i oss. Et produkt av den samme sjelen som gjør oss levende. Det samme hjertet som holder meg varmt, holder meg våken om natta, ett og samme hjerte både gråter over urett og gleder seg over den minste ting. Man skal nemlig ikke glemme at de av oss som kjenner den mørke siden, også ofte kan finne mening i en hel eksistens bare fordi vi ser en komisk grevling eller ei narkoman dame forteller oss at vi har den grønneste, kuleste jakka i hele byen.

For eksempel inspirerte jeg nettopp meg selv til å finne fram de før nevnte sokkene, og jeg ble rett og slett glad av å ta dem på.

-Æ like å vær depressiv sa min gode venn Torgrim ei natt vi satt og koste oss med ravnsvart metal. Slik er det. Men vi liker også varme hjemmestrikka sokker.

Funky psychology

2005-07-25T00:42:00.000+02:00

Jeg har lyst til å se vennene mine gråte.

Jeg vil gjerne se bror min felle en tåre. Jeg vil at de skal sitte i gyngestolen jeg arvet fra mormor og vugge i angst og fortvilelse. Jeg vil høre dem lengte etter å dø og de skal være så triste at de ikke gidder å tørke bort snørret som renner fordi en romantisk drøm ikke funker.

Da kunne jeg gitt dem litt tørkepapir.

Jeg kan aldri rette opp et ødelagt farsforhold eller spleise to mennesker som er ment for hverandre, men som ikke får det til fordi rådgivere og normer og familie og venner ikke levner dem en sjanse. Jeg kan ikke tro at det ordner seg for alle.

Men jeg kan tørke opp litt snørr. Jeg kan rydde bort de tomme vinflaskene. Og så vil jeg kanskje tørre å gråte litt selv, uten at jeg helt vet hvorfor. Det er ikke fordi mine egne problemer er så store. Kanskje jeg kan lure meg selv til å tro at jeg gråter for mine venners smerte. Bære en byrde. Være Jesus.

Aller mest ønsker jeg vel å klatre opp i treet og skjære over tauet som Jonny henger i. Han har hengt der siden en gang i 1999. Men han er ikke helt død enda.

Ja...

2005-07-24T21:37:00.000+02:00

Da var nok et bryllup overstått, og enda et oppdrag som frilans-forlover fullført.

Der står man og skal snakke fint om kjærlighet, påtrengende dameløs for anledningen og med litt beroligende vin i halsen. Jeg sa det som det er, at jeg ikke vet mye om menneskelig kjærlighet. Men jeg tror jeg vet litt om guddommelig kjærlighet. Det er tross alt det eneste en fjott som meg har å klamre seg til.

Talen ble godt mottatt, kanskje mest fordi den var kort. Eller kanskje jeg faktisk sier noe vettugt av og til. Jeg sa det jeg mente og mente det jeg sa, og det er at kjærlighet ikke er noe man lager eller bestemmer seg for å ha. Det er noe man må ta imot, og så kan man gi den videre. Det vanskeligste er å ta imot den. Den trives ikke sammen med stolthet eller alle de små tingene vi elsker å hate, som hverandre. Den gir ikke noe grunnlag for å dømme noen, ikke engang dem som hater. Slike ting tenker jeg på mens resten av selskapet snakker om drømmedamer og reddende prinser.

"Elsk synderen, men hat synden." Det vil vel si at jeg skal være snill mot mannen som oppfant cola med vaniljesmak, skulle jeg treffe på ham. Men jeg har fryktelig lyst til å slå ham med en stor planke.
Ærlighet er bare to bokstaver mindre enn kjærlighet. Når sant skal sies, og det skal det jo, synes jeg verden er unødvendig irriterende noen ganger.

Det er vel derfor geniene i NRK startet P2, kanalen som har reddet så mange av mine søvnløse netter. En menneskelig variant av Guds egen nattradio, fuglene som våkner grytidlig for å synge utenfor vinduene til oss som i stedet for å stå opp tidlig, bare dropper å legge oss.

Hadet! Jeg hater deg!

2005-07-22T02:53:00.000+02:00

Jeg overhørte ei jente på rundt tolv år som sa dette i mobiltelefonen. Det fikk meg til å føle meg gammel. I dag kan vi be hverandre dra til helvete pr. sms.

Vel vel, små barn, store ord, som min bror pleide å si da jeg truet ham etter at han hadde gjort "karatetriks" på meg i gangen. Jeg har fortsatt ikke gitt ham juling. Så mange drømmer som aldri ble noe av. Men noen av dem lever ennå. En av dem blir faktisk oppfylt her jeg sitter på nattevakt - jeg får betaling for å være oppe sent og drikke kaffe og cola. Kanskje ikke et stort mål i livet, men du verden, det er nesten like tilfredsstillende som å stå opp på en fridag og ta en pils bare fordi man kan. Jeg skal ikke klage. Ingen ville hørt meg likevel.

Er det et dårlig tegn at vi drømmer både når vi sover og når vi er våkne? Er det noe poeng i det hele tatt? Livet vralter seg hit og dit, noen ganger til det verre, andre ganger bedre enn vi hadde -ja, nettopp- drømt om. Kanskje er det ikke så nøye hva vi drømmer om. Jeg, f.eks, drømmer ikke så mye om å klare å slutte å røyke. Jeg drømmer om at noen skal finne opp en sunn røyk. Og du har kanskje en drøm om å finne en mer interessant blog å kikke på enn denne.

Det slår meg at jeg er blitt et offer for reality-bølgen. Snart kommer jeg til å gå rundt med et webcam teipet til hodet. Og det verste er at ingen kommer til å synes det er noe rart.